Evangelisk Luthersk Misjonslag

Nå nœrmer det seg hjemmreise for oss med stormskritt. Bygget som reiser seg her begynner å ta form. Vi regner med å få redig det aller meste av invendige arbeider i 2.egt, det som vil bli brukt til kontorer og radio for ELM Peru før vi setter oss på flyet til det kalde nord. Det som vil bli brukt som forsamlingslokale, vil de nasjonale her ta ansvaret for å ferdigstille med egne midler. Det er mange penger som skal på plass før lokalet er helt ferdig, men vi regner med å få det ferdig litt over langen. Det vil bli tatt i bruk selv om ikke alt er på plass av golv og detaljer. Om ikke forsamlingslokalet er helt ferdig, så er det som forkynnes helt ferdig. Det står ikke noe igjen som vi skal fullføre ovenfor Gud! Bare dette budskapet får lyde, så er det det samme om en samles i en katedral eller i et skur. Men nå er vi så heldige å ha fått bygge dette flotte bygget og vi er så utrolig takknemlige til alle som har vært med å gi til dette prosjektet! 

Om du kunne tenkt deg å bli med ned til Peru å treffe arbeiderene og se arbeidet på nært hold, så ønsker vi å få til en tur med en gjeng fra norden neste år på denne tiden. Da vil det også bli åpning av det nye lokalet vi har bygget. ønsker å oppmuntre folk i alle aldre til å gripe denne muligheten, særlig ungdommer!. Begynn å sett litt hver måned fra nå av:) Det kommer dato og program seinere. 

Det var begravelse igjen. Ei av "venninnene" mine, (se innlegg, mars 2018) Kristina døde av kreft. Vi har ikke sett noe til Kristina siden vi kom ut for snart et og et halvt år siden. Grunnen var trist: Sønnen hennes på 25 år nektet henne å gå på møtene våre. Han slo henne en gang hun hadde gått, så levde hun i frykt for sin egen sønn den siste tiden, og flyttet til hemmelig adresse. Kona til evangelist Ubaldo sa det omtrent sånn i minnesamværet mens tårene trillet og sønnen til Kristina hørte på: "Hvor gjerne vi skulle ha besøkt deg i denne vanskelige tiden Kristina, men vi viste ingenting om hvordan du hadde det og hvor du bodde. Og er du i himmelen hos Jesus."

Minnesamværet her i Peru er gjerne samme dagen som når den avdøde faktisk dør. Kisten blir brakt til en kirke eller et egnet lokale og står der til dagen etter, så blir det begravelse. Forsamlingslokale i kirken vår blei valgt fordi Kristina hadde gått i forsamlingen, og det var gratis. Evangelist Ubaldo lot ikke denne annledingen gå fra seg, her samles mange uomvendte og annledningen må benyttes! Det blei et underligt og godt minnesammvær. Skjelden har brødrene og søstrene sunget så fint som denne gangen. Det blei nesten som et vitnemøte også, mange herlige vitnesbyrd var det om Jesus og himmelen. Så hadde Ubaldo en andakt over den rike mannen og Lasarus. Et veldig vitnesbyrd om å omvende mens det er tid! Jeg tenkte med meg selv at den som ikke blei berørt av dette vitnesbyrdet, måtte ha et forherdet hjerte..

Dagen etter blei vi med til gravplassen. Også her måtte annledningen benyttes! Et nytt kall til omvendelse for oss som lever før kisten blei plassert inn i en av disse rommene i "kisteblokken". Og mens rommet der Kristina var plassert blei murt igjen, sang de som kunne quechua, sangen om lammet som blei slaktet og som en dag kommer igjen for å hente oss hjem. En underlig begravelse! 

Forrige uke blei siste etasjeskille støpt. Støttene som blei brukt under støpingen må stå i ca 14 dager før de kan tas vekk. Da kan vi pusse ferdig vegger og klargjøre golvene til flis og parkett. I mellomtiden blir fasaden ferdigstilt. Nå begynner det å gå mot slutten av grov-arbeidet. Så gjennstår det innvendige med maling, golvlegging, innvendig tak osv. Nå gleder vi oss veldig til å få dette ferdig!

Vi dro en gjeng opp i Andesfjellene til Ayaviri der vi har en prekenplass. Jeg har vært der noen ganger før, så jeg tenkte ikke på annet enn at dette skulle gå bra. Ayaviri ligger på nesten 4000 meters høyde og jeg har jo merket at pusten blir knapp og at hjertet slår fortere, men mye mer enn det har jeg ikke merket før.

Vi tok altså bilen lørdag morgen og kjørte de ca 6 timene opp i fjellene. Det er alltid koselig å komme til brødrene og søstrene i Ayaviri. De er så takknemlige, og en ønsker så gjerne å si noen gode og oppmunterne ord til de. Frustasjonen var stor når jeg merket skallebanken og svimmelheten. Men jeg måtte jo prøve å få gjennomført det jeg var kommet for. Det første jeg skulle var å ha en samtale med et ektepar om konfirmasjon og hva vi legger i dette. Mannen i huset hadde lyst til å konfirmere seg. Vi pratet vel i ca 20 minutter så kjente jeg at jeg måtte ut. Middagen var på tur opp. Etter en tur bak huset prøvde vi igjen å få igang en samtale, med en kopp koka-te som skal hjelpe stakkars turister i høyden. Den kom desverre opp før den fikk gjort noe virkning. Nå var det bare et kvarter til møtegjestene skulle komme. Da gikk misjonæren å la seg i sengen. Det blei bønn til Gud fra en som ikke kunne fatte Hans vei.. Her var vi kommet fra Arequipa, kjørt 6 timer for at jeg skulle ligge i en seng...? Om et kvarter kom flere forventningsfulle naboer for å høre Guds Ord, og her ligger jeg. Da kom Sunniva inn: Hanna hadde med to høydesyketabeletter, prøv de! Ja, de blei tatt og så var det bare å vente å se. Heldigvis hadde husfolkene tenkt å ha litt kveldsmat før møtet. Jeg lå på rommet ved siden av og hørte de snakket om brunost og tyttebærsyltetøy som de hadde fått fra Norge. Så sovnet misjonæren omtrent på det tidspungtet da det var annonsert møte. Jada, jeg sovnet. Når jeg våknet var de der inne klare til å starte møte. Jeg måtte kjenne etter noen ganger, svimmelheten var borte, litt skallebank var det, men ikke verre enn at jeg kunne klare å gå ut til de andre og hilse "go mårn". Vi fikk en god stund sammen der i stua. Jeg fikk si litt om det å være fri, og det manglet ikke på spørsmål etterpå. Jeg frydet meg der vi fikk snakke om hvem vi er; slaver under synden, men det har kommet en som gjør virkelig fri! Det er et mektig budskap vi har! Jesus gjør virkelig fri! Jeg tror det ver noen som hadde bruk for dette budskapet også i Ayaviri. 

Resten av turen gikk bra. Dagen etter var alt det greit. Etter å ha melket kuer og spist frokost blei vi samlet igjen om Ordet. Mange hadde vitnesbyrd. Ei kvinne i 30 årene sa dette: "Jeg er så glad, så nå må jeg synge en sang for dere". Så sang ho en sang jeg ikke skjønte noe av, for sangen var på stammespråket quechua. Men gleden var ekte. Det var en glede over Ham som kom for å frelse stakkars syndere!

På søndagen som var hadde vi utlodning med inntekt til det nye kirke og kontorbygget vi holder på å sette opp. Vi tok i bruk det som skal bli parkeringskjeller i nybygget. Etasjen over var full av støtter til å holde oppe taket som blei støpt mandagen etter. Kjelleren er romslig så det var en fin plass å samles. Dagen begynte med møte klokken 9.30 (skulle egnentlig begynt kl 9.00) med sang og preke. Vi hadde satt ut 200 stoler, men det blei ikke helt fult før utlodningen startet kl 12.00. Litt kaldt var det i kjelleren, men Guds Ord griper hjertene om det er litt kaldt ellers. 

Etter møte blei det salg av mat der hver forsamling kom med hvert sitt bidrag. Hver forsamling fikk hvert sitt bord å selge ved. Mye god middag blei solgt, en rett som blei solgt er vel noe ukjent for oss normenn; suppe kokt på sauehode. Her går ingenting til spille og er du heldig får du delen med saueøye som ligger og "blunker" til deg i suppa. Famlilien vår kjøpte en annen rett og vi fikk nok ikke mer lyst på "sauesuppe" når damen ved siden av oss kom med sauekjeven med tenner som lå og duppet i suppa.

Lodd til utlodningen var blitt solgt en god måned i forveien. Flotte premier skulle loddes ut og spenningen var stor! Her er det veldig viktig at ting går rett for seg, ellers kommer mistanken om juks fort fram. Det er jo ellers et samfunn med lite tillit, så det er forstålig nok. Premiene blei loddet ut og alt gikk heldigvis bra! Det er fint at de nasjonale er med å bidrar til deres egen kirke. Det gir mer eierforhold og mange gleder seg nå til bygget står ferdig! 

Dagen etter blei neste etasjeskille støpt. Vi er veldig fornøyde med reultatet så langt! Det er et dyrt bygg og vi er takknemlige til dere som er med å bidrar for at vi får et nytt forsamlingslokale og kontorer her i sentrum av byen Arequipa. Enda står det igjen en etasje og innreding av lokaler og det er en bønn til Far i himmelen om at midlene må strekke til.

Det er fint å se at murene reiser seg og at jerna til søylene blir bunnet, så blir søylene støpt i det som skal bli forsamlingslokalet. I underetasjen, der det skal bli parkeringskjeller har støttene som ble satt opp for støpingen, blitt tatt delevis ned. 

Vi prøver å få de lokale med på å bidra økonomisk til bygget. Erfaringen viser at når det blir gjort en innsats for å være med å få bygget opp, så får en en mer eierfølelse til bygget og det blir passet bedre på. Så nå er medlemmene her ute igang å selge lodder til en basar vi skal ha 23. juli. Det er nok litt uvant for de fleste med basar, men det virker som at vi skal få til å selge bra med lodd. Basaren skal etter planen være på byggeplassen, antakelig i parkeringskjelleren. Det blir spennende! Det vi får inn på basaren skal være med å dekke utgiftene til alt innvendig arbeid. 

Da har vi støpt etrajeskille! "fadderen" for etasjen (jeg), måtte opp på taket og holde en liten tale og kaste ut godterier til arbeiderene når arbeidet var gjort. Dette er veldig vanlig her i Peru når taket er støpt. Da gjelder det for de som er til stede å få tak i mest mulig karameller. Det var noe klage på at det ikke var euros med blant det som blei kastet ut, så her har jeg vist noe å lære. Maten blei gjort på enkelt vis: bestilte ferdig grillet kylling og pommes frites. Virket som det var bra! 

Ellers når det blir feiret at taket er støpt pleier det og være mye øl som blir servert. Det er også vanlig at det blir satt et lite kors dekorert med blomster på taket for å beskytte bygget og for å holde onde ånder vekk.  Jeg har hørt om arbeidere som har vært redde for å fortsette byggingen om ikke korset er på plass. Dette er nok noe som er på vei ut av kulturen, men det er fortsatt vanlig å se disse korsene. Vi hadde selfølgelig ikke hverken øl eller kors. 

Neste uke kommer betong bil og vi støper i etasje skille mellom kjeller og 1. etasje. Så nå er vi i full gang med klargjøring til det. En av tingene som er viktig, er maten som skal spises denne dagen. Jeg har fått det œrefulle oppdraget å vœre "fadder" for denne etasjen. Da må jeg stille opp med mat. Mye mat! Jaja, det går nok godt det og, men må nok få litt hjelp til dette.

Fra kontorlokalene vi leier midlertidig har vi god oversikt over byggeplassen. Det har tatt tid med alt grunnarbeidet som må til, men nå begynner det å bli mer synlig det som blir gjort.

Det graves, bøyes jern og støpes. En flink gjeng som holder på med å bygge opp ny parkeringskjeller, forsamlingslokale og kontorer. Mange timer, jern, betong og svette blir gravd ned i grunnen til et solid fundament! Nå sies det at det ikke er veldig lenge til det mer synlige skal bli gjort, muring av vegger, støping av etasjeskiller, søyler og bjelker. Det blir jo moro! 

Vi er her ute i Peru denne gangen for å bygge opp igjen kirkebygg/kontor i sentrum. Det er jo viktig og ha et sted å samles for å høre Guds Ord. Byggeprosjektet går sin gang. Det er mye grunnarbeid som skal på plass før en kan begynne å bygge i høyden. Det er mange kilo jern og mange liter betong som skal graves ned i bakken, men det er en utrolig viktig del av jobben. Her blir grunnlaget lagt for at bygget skal stå støtt om det kommer et kraftig jordskjelv. 

Men er dette å bygge Guds rike? Ja det er i alle fall en del av det. Jeg hadde en samtale med ei voksen kvinne her ute for noen dager siden, og det minte meg på hva som virkelig er å bygge Guds rike. Ei fortvilet mor og kone. Ho syntes selv ho var et dårlig eksempel for både barn og mann. Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg måtte innrømme for ho at det ikke var noe bedre med meg heller. Som jeg skulle ønske at jeg var et godt eksempel for de rundt meg! Men det virker som det misslykkes så ofte. Så blei en herlig stund for oss begge, det var som om en bit av himmelen blei senket ned og Jesus som elsker det elendige fikk gi oss av sin fred. Tenk at han elsker sånne som meg! Så blei de fortvilede tårene vendt om til gledestårer! Det er en underfull frelser vi eier! Nå kan vi synge om HANS seier! Må alle få se han som jeg! "Den skjønneste av alle! Guds herlighets bilde på jord, og dog vil sin broder han kalle, meg fattige synder som tror" Dette er lykke på jord! Dette er å få være med å bygge Guds rike!

"Alle, alle må se! Alle alle må se! Den herlige Frelser jeg eier, må alle, alle ham se"

Endelig er bygging av ny Kirke og kontor i sentrum av Arequipa igang! Det tok lenger tid med å komme igang enn vi hadde forventet, men endelig, rundt nyttår blei spaden satt i jorda. Vi har gravd oss ca 1,5m ned, så her blir det parkeringskjeller som vil bli brukt av de som kommer på møtene. Tanken er også at vi leier ut parkering da det er mange butikker i området og behovet for parkering er stort. I 1. etasje blir selve forsamlingslokale, pluss doer, trappeoppgang og kjøkken til kirken. 2 etasje er tenkt til kontorer, samlingslokale for ungdommer/søndagskole ect og et galleri til kirkerommet. 

Det var på høy tid å få et nytt bygg i sentrum, bygget som sto her tidligere var lite praktisk og konstruksjonen var dårlig. Faktisk så datt noe av taket ned på det ene kontoret vårt. Heldigvis var det ingen inne da det skjedde. Da blir det fint å få et solid og jodskjevsikkert bygg som vi kommer til å få mye nytte og glede av i framtiden! 

Bygget blir satt opp på samme måte som de fleste andre bygg her i byen med søyler og dragere i jern, betong og vegger av murstein. Det skal utrolig mye jern til for å tilfredstille kravene fra myndighete. Et bygg må kunne tåle et jordskjelv på 8-9 på richter skala. Arequipa er et jordskjelvutsatt området og vi kjenner av og til litt til dette, men har foreløpig ikke vært borti et veldig krafig skjelv. 

Her i Peru er det alt annet enn fred for tiden. Presidenten i landet er avsatt og arrestert, anklaget for korrupsjon og brudd på grunnloven, nå vil mange ha han tilbake som president. Da går folket her til gatene og flyplassene og får det stengt med vold. Mens jeg sitter og skriver dette ser jeg sinte folk i gatene som brenner dekk og fyller gatene med stein så ingen kan passere.

Det nærmer seg Jul, fredsfyrsten som kom for å gi oss fred. Englene sa til hyrdene: Fred på jorden! Det var litt underlig å sette på julesangen på morgenkvisten om fred på jorden mens lukten av brent dekk og slagord og rop hørtes utenfor. Var det fred uten krig og vold det var ment? 

Du som har fred med Gud vet hva svaret er. Han kom for å gi oss fred! Han, den rene, gode og hellige Gud kom til dennne urolige og syndige jord med budskap om fred! Tenk du kan  ha fred med Gud! Nå kommer Jesus snart for andre gang til jord! Ikke som et lite barn, men som himmelkongen. Da skal vi hjem til fredsriket! Vi har et håp som er så stort at vi ikke fatter det, men vi ser det med troens øye. 

Vi vil ønske dere en fredfull jul, om det kanskje ikke er fred rundt oss, så har vi fred med Gud, den freden kan ingen ta fra oss!

"Å eie Guds fred er en dyrebar skatt,

Den trøster og styrker ved dag og ved natt.

Den fyller mitt hjerte med glede og fryd.

Den vakkert meg smykker med ære og pryd.

Når Jesus er min jeg i hjertet har ro,

Og salig jeg er når hos Ham jeg får bo.

Min synd har Han sonet og gjelden betalt.

Han gav meg seg selv, og nå eier jeg alt."

Da har vi passert en dato som for mange betyr like mye som julaften, nemlig halloween. En kveld med mye uhygge, møke, død og som har en fæl historie bak seg. En kveld hvor mørket og det onde blir feiret.

Datoen i dag er 1.november. Her kalles det "de dødes dag". Til minne om de døde. På gravplassene og i hjemmene her i Peru blir det ofte satt fram favorittmaten til den avdøde så sjelen kan komme og kose seg med maten.

Her på skolen vår (Minne Marte) som misjonen driver, blei ungene våre invitert til en liten fest for elever og foreldre. Sunniva fikk også være med å se på det hele. Det var et fint alternativ denne dagen. Det var forskjellige innslag og med godterier og latter. Rubi som er med som lærer på skolen hadde en godt andakt, her er noe av den fritt gjenfortalt: Vi er lysets barn, ikke mørkets barn. Jesus sier i joh 8.12: "Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys" Den som tror, har livets lys! Vi feirer lyset og livet! Jesus er det sanne lys, vi feirer en levende Jesus! Jesus døde på koset for at vi som var i mørket skulle få livets lys. Han lever og vi skal leve! Dette er så utrolig mye mer å feire enn død og mørke! Vi har frammtid, lys og liv!

Jeg synes dette var en flott påminnelse om hva vi har vi som tror på Jesus! Mens mange rundt oss feirer død og mørke, kan vi feire det som virkelig har håp og EVIG liv! "Jesus lever, Jesus lever og kan ei forandre seg"! Tenk om flere kunne se det, og bli satt over fra døden til livet!

Vi har en prekenplass i ei bygd på fjellet ca 6 timers kjøretur fra Arequipa der vi bor. Det var et ønske om å begynne virksomhet der for en tid tilbake, så vi har besøkt Ayaviri regelmessig. Her samles ca10-20 pesoner i ulike aldere og med ulik kjennskap til evangelisk luthersk kristendom.

Vi hadde møte på lørdag kveld og på søndag formiddag. På lørdag kveld var vi samlet en liten flokk. De fleste hadde nok hatt en slitsom arbeidsdag, så etter en kopp med varm melk var nok øynene tunge hos de fleste, så jeg tenkte at nå drar de vel fort hjem når møte er over. Der tok jeg feil. Litt uventet begynte de å spør om forskjellige temaer fra bibelen og livet ellers. Det var bl.a om barnedåp og voksendåp, nådegaver, omskjærelsen og om jomfru Maria kan velsigne. Jeg synes det var utrolig fint å snakke med disse og prøve å peke først og fremst på Han som kom for at vi skulle få liv. Det gjelder like mye for de som bor der oppe i Andesfjellene på nesten 4000 m høyde som for oss som er fra det kalde nord.

Folket i Ayaviri er utrolig gjestmilde og koselige. Vi fikk sove på en gård og om morgenen var gamlemor tidlig oppe, ho hadde bedt for møte hele natten for møte fortalte ho meg, så brødeigen var allerede laget da vi sto opp. Hanna Rodal som er med oss, satte igang å hjelpe til å steke brødene i stekepanna. Det hele endte opp med en flott frokost ute i morgensola med nylagte egg, te og ferske brød!

Sødagsmøte blei holdt på tradisjonelt vis med mye sang og et vitnemøte der de fleste deltok av de som var kommet. Vi hadde tenkt å dra ganske raskt etter møte, men det viste seg at det var slaktet en sau og de hadde tilbetedt en lokal spesialitet som heter cancacho. I tillegg blei det kake for en som hadde bursdag og is. Mette og gode satte vi oss i bilen, men det viste seg å være flere ubesvarte spørsmål som måtte svares på før vi kjørte. Til slutt fikk vi satt snuten tilbake til Arequipa. Det er godt å merke åpenheten og hungeren til å høre mer! Før gjerne folkene i Ayaviri opp på bønnelisten!

I dag var vi oppe på tomten der radioantenna vår står for å ta en sjekk om alt er som det skal være med antenne og andre apparater. Vi dro opp med en radioingenør, evangelist Martin som har tatt over jobben som daglig leder og jeg. Der oppe har vi en mann som hver dag skrur på strømmen kl 05.00 og skrur den av kl 22.00 for at radioen skal fungere og han sjekker også om alt er som det skal være. En liten, men viktig oppgave i misjonsarbeidet. Jeg har aldri hørt en klage fra han om at det er brysomt å måtte stå opp så tidlig, eller legge seg så seint for å gjøre dette. En utrolig god mann!

Det blei en vekker for meg noe radioingenøren sa når vi kjørte opp til antennetomten: Hvis vi hadde hatt litt sterkere sender, kunne vi nådd til enda flere lyttere. Han tenkte bare som en ingenør på kvalitet og rekkevidde, men for meg blei det en vekker. Tenk om noen fler kunne peile seg inn på radioen vår og få høre og bli frelst! Vi veit nå at vi ha mange lyttere, og at mange har fått hjelp gjennom radiosendingene våre. Tenk om vi kunne nå noen flere med evangeliet gjennom radioen! En så enkel ting som å bytte ut en radiosender! 

Husk på radioen vår i bønn! At Gud må gi oss visdom til å drive den rett..

Tiden går og det er en stund siden det har blitt skrevet noe her på siden. Jul og nyttår har passert, den årlige leiren ved stillehavet har vi hatt og et nytt, eget, provisorisk møtelokale har vi fått!! Det var dette siste jeg ville skrive litt om nå.

Martin begynte for 2-3 år siden et nytt arbeid i den nordlige delen av Arequipa by. Det å starte et nytt arbeid og grunnlegge en ny menighet er noe som krever mye arbeid på ukurante tidspungt, tålmodighet og kjærlighet. Martin har i sannhet fått prøvd seg disse årene. Det har vært mange prøvelser og motgang, men han og kona har holdt ut. Den siste prøvelsen fikk de for to måneder siden da familien de leide forsamlingslokalet av, som også var trofaste i forsamlingen, vendte dem ryggen totalt og de måtte tåle skjelsord av verste sort. Sånne ting tar på, men nå er Martin og kona overlykkelige over å ha et eget lokale der de får gjøre akkurat det de mener er best. Martin har brukt mange timer på fritiden for å få bygget ferdig og på søndag ble det første møte holdt i nytt lokale.

Jeg har desverre ingen bilder av første møte, men her er to bilder fra en lørdag familien vår var der å hjalp til. 

Her er Rut og Martin i full sving. Hvis dere ser godt etter ser dere føttene på undertegnende oppe til venstre:)

Her har vi en innfødt som liker å rote i verktøykassen til pappa. En ivrig skapning.

For et par uker siden satt jeg på kontoret mitt og begynte å tenke på å reise hjem å spise middag da ei "hermana" (søster i troen) ringer og spør om ikke jeg kan komme å holde en kort andakt i en begravelse om en halv times tid. Det kom jo litt brått på (som ting ofte gjør her i Peru), men jeg sa jeg skulle komme. Jeg hadde aldri truffet den avdøde, men viste noe om henne, at ho hadde tatt imot Jesus som sin frelser på det siste. Ho hadde aldri gått i kirkene våre, men ho hadde fått høre evangeliet av en annen. 

Det blei ikke god tid til å forberede andakten, for det var 15 min å kjøre til gravplassen, men det som overrasket meg når jeg kom fram var at dette var en tvers igjennom katolsk begravelse med katolsk prest. Jeg begynte å svette litt da jeg skjønte det. Hva skal jeg si? Her står det en katolsk prest som tror at vi må be for sjelen for at den skal komme seg fortest mulig gjennom skjærsilden og at helgener skal hjelpe til med det.

Det var en utrolig fin kirkegård, hvor bare de rike har råd til å begrave sine kjære. De som hviler der blei til og med begravd i bakken med en nydelig grassplen over, noe som ikke er vanlig her i byen. Begravelsen begynte med et rituale jeg bare har hørt om før. Kisten blei stenket med hellig vann med påfølgene "hellige ord" og fadervår og ave Maria. Uten å overdrive blei ave Maria bedt minst 20 ganger og fadervår minst 5. Mange av dere som leser dette har sikkert aldri hørt eller lest ave Maria, så jeg limer den inn her så dere kan lese: Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen.

Hva skal en si i en sånn sammenheng? Jeg følte meg som en fisk på land og ønsket egentlig at jeg skulle slippe å si noe for å være ærlig. Her stå jeg med min Bibel og min tro, mens de fleste av de andre tror på noe annet. Den katolske presten skulte litt stygt på meg når jeg kom fram med Bibelen min og han skjønte nok godt at jeg var en evangelisk kristen. Motvillig gir han meg mikrofonen og mens jorden blir kastet over kisten nede i hullet står jeg der side om side med en streng katolsk prest og prøver å si noen ord om min frelser og Herre. Jeg synes det var en fiasko det hele. Huff så dum og malplasert en kan føle seg. Men Ordet blei sådd, det var min trøst, så er en tilbake til det igjen: Det er Gud som må gi vekst.

Bilde av en vanlig "kirkegård" i Peru - her ligger de avdøde i etasjer.

For ca 2 mnd siden kom det Wibeke Vik som ettåring til oss fra norge og skal undervise bana våre, Jenny, Rut og Benjamin (siste er ungen til Håkon og Rode:) i norske fag. Det er vi utrolig glade for!! Det har fungert ok med nettbasert undervining og undervisning med lærer fra NLM, men dette blir noe helt annet. Nå slipper vi mye kjøring og i tillegg har vi fått ei veldig koselig jente her i miljøet vårt som setter fine farger på tilværelsen! 

Wibeke er utdannet lærer, og det var som et bønnesvar at ho kunne komme til oss i peru i år. Ho var på utkikk etter jobb da vi kom i kontakt med henne, og ho sa ja nesten med en gang. Men livet her i peru er nok ganske andeledes enn i norge. Ikke alltid varmtvann i dusjen, mange andre bakterier i maten, lite fine uteområder og mange løshunder er noen av tingene som er realiteten her. Og i tillegg kommer språkstudie som er veldig intensivt i 6 uker. Joda, overgangen er tøff, men det er Wibeke å, og vi er sikre på at dette blir et fint år både for Wibeke, ungene og vi gamlingene. Men legg gjerne Wibeke til på bønnelista de! 

For ca en måned siden satt vi inne hos Håkon og Rode og koste oss med litt mat og hørte på en preken. Det begynte og bli seint på kvelden da det ringte på døra. Hvem kunne det være? Sikkert noen som skulle spør etter vann siden det har vært problemer med det den siste tiden. Får vel stikke ned og se etter. Utenfor sto det to gutter i 13-14 års alderen. De spurte etter Adolfo og Teresa som har vært bestyrere på barnehjemmet tidligere. De var jo ikke til stede. Det viste seg at den ene gutten hadde bodd på barnhjemmet tidligere og seinere flyttet tilbake til mora si. Der hadde han det ikke bra med ei mor som nesten ikke brydde seg om han og en stefar som brydde seg enda mindre. De fikk komme inn og vi gav dem litt mat og et sted og sove for natten. Den andre gutten viste seg bare å være med på lasset og dro hjem til mora dagen etter. Men Alex blei. En koslig gutt som spiser mye:) Vi prøver nå å finne et godt hjem til han, men imens bor han på et rom i kirka og veksler på å spise hos Adolfo og Teresa, Håkon og Rode eller hos oss. 

Ufattelig at ei mor kan behandle sin egen gutt på den måten. Men det er desverre ikke eneste tilfelle her i Peru. Mange har det vanskelig i familien. Jeg kom til å tenke på det som står i jes 49.15-16: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.

Dette spørsmålet fikk jeg fra en mann i 60 årene som har fått en sykdom som gjør at han blant annet ikke klarer å snakke så høyt lenger. Jeg blei litt overrasket over spørmålet, men svarte jo selfølgelig at han kunne be uten ord ved bare å tenke. 

For oss er dette et spørsmål som unger kan finne på å stille, men en voksen mann.. Det viser kanskje litt hva en katolikk har lært om det personlige samfunnet med Gud. Gjerningene er det viktige for disse, men det å vite at jeg er Guds barn er en mangelvare. Vi er heldige som har fått høre det livgivende budskapet om Jesus! 

Vi hadde en lang samtale denne mannen og jeg. Han sa ikke så mye pga vanskeligheter med å snakke, men han lyttet og kom av og til med spørmål. Jeg leste fra 2.kor 12.10. "for når jeg er svak da er jeg sterk" -vi må være svake, det er Guds vilje med oss. Det er en tanke som er vanskelig og akeptere, men utrolig godt når en får leve i det. Under samtalen løfter mannen hendene i været og ser oppover, først uten å si noe, så sier han: Takk, takk! Og etter litt samtale spør han om han kan be. Etter bønnen stiller han dette spørsmålet: Må jeg be høyt for at Gud skal høre? 

Om ikke kunskapen var så stor hadde han fått tak i det store budskapet at han kunne være et Guds barn, sjøl om livet hans hadde vært et liv vekke fra Gud, og ikke hadde deltatt på mange katolske messer, glemt å korse seg når han paserte en katolsk kirke eller stenket med hellig vann. Gud ser til de svake! 

Det å stå i et kristent arbeid som vi får lov til her ute i Peru er både godt og frustrerende på en gang. Hvorfor ser en ikke mer frukter av arbeidet? Hvorfor skal det være så vanskelig for Ordet å trenge inn i hjertene? Vi har jo det beste budskapet noen kan gå med, men det kan virke så håpløst til tider. 

Men samtidig er det så utrolig godt å få være med. For et par dager siden besøkte vi Emma. Ei dame på rundt 30 år, med 3 jenter fra 2 til 7 år. å komme hjem til Emma er en liten opplevelse. Vi hjalp henne for et ar år side med å bygge seg et rom med murstein og sement, men denne gangen var det for rotete til at vi fikk lov til å komme inn i det, så vi satt på gårdsplassen hennes der ender, høner og klesvask gikk om hverandre. Heldivis har de nå fått gravd et hull i bakken med bølgeblikkplater rundt hvor de kan gjøre fra seg. Men endene og hønene gjør sitt for at en må passe på hvor en setter ned foten. Så der mellom jord og skitt satte vi oss ned og pratet igjen som mange ganger før, men nå var det en god stund siden sist. Jeg må si at jeg beundrer Emma for det pågangsmote og energien ho har, for det å være alenemor i Peru er ikke lett! Nå jobber ho sammen med broren som setter opp hus. Et fysisk fryktelig tungt arbeid, men der tjener ho godt, 60 soles om dagen (ca 150kr). 

Livet til Emma har ikke vært lett, og problemene ser ikke ut til å ta slutt. Også kristenlivet er preget av mye vanskeligheter. Ho gikk for en tid tilbake ut fra kirka vår og over i en kirke der det kristne livet står over alt annet, noe som resulterer i at alt det ytre er det som blir viktig, mens Jesus og friheten i ham kommer i bakgrunnen. Om bare ho kunne fatte evangeliet! Bare ho kunne sett det som står i Joh 8.36: Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Det er så mange treller. Men å være en kristen er å vite seg fri! 

Så spør du kanskje hva som er så godt med dette? Jo bare det å få dele evangeliet er herlig, men jeg tror også på Guds løfter om at den som sår med gråt skal høste med fryderop. Det er ikke forgjeves. Emma kommer til å få se inn i friheten. Den som ber han får!

Fikk lyst til å legge ut dette bilde av veninnene mine:) Disse bor rett i nærheten av der vi bor og kommer trofast på møtene. Disse tre er hjelper vi litt med mat og klær. Ho nr 2 fra venstre er nesten hver dag ute og prøver å få seg en dagsjobb på en eller annen åker, der det skal høstes inn noe eller såes. Men ofte få ho ikke jobb pga sin høye alder og ikke kan jobbe så effektivt. De to andre er mor og datter. Mor er 96 år gammel og snakker kun Quehua - et stammespråk. Disse har fått åpnet en liten butikk hvor de tjener en liten slant. Men om ikke den materielle rikdommen er så stor, virker det som om de har en skatt i himmelen.

Det er fint å se og merke at brødrene og søstrene her ute begynner å bli mer beviste på misjonsoppgaven de kan være med på. Det finnes flere ivrige og aktive sjeler som både gir tid og penger til Guds rike. Og det kommer godt med. Iveren etter å nå flere med evangeliet er stort, men det trengs både arbeidere og midler til å få gjennomført dette. Derfor er det oppmuntrende og fint å se at de nasjonale går sammen og får til projekter. Lørdag var jeg oppe å fikk være med å se på når en del av taket på kirka i Villa Ecologica kom på plass. Et projekt som har en prislapp på i overkant av 25000 kr. Og dette med midler samlet inn av de nasjonale. De er glade og takknemlige for det nye taket, men de ivrer nå for at de kan lønne en evangelist som kan ta seg av et arbeid her i byen eller om de til og med kan sende vedkommene til en annen by eller et annet land. Selv om det å sende ut en misjonær fra de lokale ligger langt fram enda, så er det utrolig fint å merke gløden! 

Flere lignende projekter har blitt gjennomført av de nasjonale de siste to-tre åra. Det blir spennende å følge med videre. Men det er en ting som trengs: forbønn! Vær med å be! For evangelistene, kirkene, radioarbeidet og det sosiale arbeidet!

Her er evangelist Ubaldo med broren Herman oppe å inspiserer takjobben.Sementen blir blandet nede og heist opp.

Jeg ville gjerne dele med dere en enkel men fin hendelse som jeg fikk være med på her om dagen:

Folk som vil snakke med oss i misjonen kommer ofte til oss på kontoret som ligger i sentrum av Arequipa. Og denne dagen når jeg kom til kontoret satt det ei dame i 50-60 års alderen der og prata med de to arbeiderene våre som var der. Ho fortalte oss litt om livet sitt, som hadde vært fylt av mange merkelige hendelser. Men når ho var lita hadde hun hørt om Jesus, men falt fra i ungdomsårene. Gud hadde på underfult vis ført ho tilbake til tro. Og nå satt ho der så bli som ei sol og fortalte oss om hvor mye radioen vår hadde betydd for ho. Gleden var så stor at ho aka seg ut på kanten av sofasetet og nesten satt å hoppa. Vi måtte nesten le av ho der ho satt, men vi blei smitta av gleden hennes, og det var til god ommuntring for oss! Ho gikk nok i ei kirke her i byen nå, men den gav hennne ikke så mye, men for mannens skyld fortsatte ho å gå der. (det er mange evangeliske kirker her som vektlegger mer rikdom og velstand her i livet enn frelsen i Jesus) Så da var det godt å ha radioen å lytte på, for der fikk ho virkelig det som er mat for sjelen.

Det var en herlig liten solstråle som besøkte oss den dagen med kjeks og brus. Ho ringer stadig og oppmuntrer oss i arbeidet. Vi trenger sånne solstråler som med enkle ord er til stor oppmuntring! 

Da kommer det endelig et innlegg her på siden.

Vi er jo for lengst kommet tilbake og godt igang i de daglige gjøremålene her i Peru. Her kommer noen av hendelsene vi har vært med på den siste tiden:

Som dere veit er det 500 år siden Luther spikret opp de 95 tesene i Wittenberg, og reformen fikk sin begynnelse. Her i Peru har det blitt markert med forskjellige arrangement. De har gått i tog, hatt kurs, radio undervisning og møter m.m. Reformen har blitt undervist og snakket om i mange settinger. Vi gjenomførte et felles utemøte 29. oktober der det kom nærmere 200 stk. og evangelist Ubaldo prekte Guds Ord for oss. Det var godt å sitte å høre, Etterpå spiste vi og spilte vollyball og fotall. Vi var heldige med været. Sol fra skyfri himmel, noe det er de aller fleste dagene i året:) Det er deilig å slippe å tenke på hva vi skal gjøre hvis det blir regn.

6-8 november arrangerte vi i Union Misionera ekteskapskurs for arbeiderene med koner. Vi tok de med til en leirplass som vi har brukt før en times kjøring fra byen. Kurset blei holdt av en  babtist vi hadde fått anbefalig om. Det var til veldig stor hjelp for mange. I Peru sitter macho kulturen i ryggraden på de aller fleste, og den har inflytelse også i kirkene våre. Det var godt å få det Bibelske synet på ekeskapet tydelig fram! Temar som: hvordan takle vrede, hvordan løse konflikter, tilgivelse, lære å elske, o.l blei det undevist om. Tilbakemeldingen etterpå var bare positiv, det eneste var at de kunne ønske kurset var lenger. En god kristen familie er utrolig viktig. Hvis vi følger Bibelens syn på ekteskapet, får vi det godt. 

Jeg ville skrive litt om radioen vi driver. Det er kanskje det beste hjelpemiddelet vi har for å nå ut med evangeliet. Som en av evangelistene sa: "Med radioen når vi rett inn i stua til folk uten å banke på døra". 

Det sendes daglig kristne programmer, taler, hilsener og sanger ut over Arequipa by. Responsen på radiosendingene er stor, og de aller fleste er veldig fornøyde med radioen. Noen kommer til og med og gir tienden sin eller en gave til radioarbeidet. Vi veit ikke hvor mange som hører på radioen, men vi skjønner at det må være mange etter som responsen er så stor. Det er helt tydelig at radioen vår er til velsignelse og glede for veldig mange mennesker. Husk på radioarbeidet i dine bønner.

Du kan også høre på radioen vår på nett: http://unionmisionera.pe/  

Vi er så privilegerte her i Peru at vi få mye gratis literatur fra forlaget "el sembrador" (såmannen), som drives av Norsk Luthersk Lekmansmisjon. De gir ut mye solid literatur som vi får bruke i arbeidet med å bre evangeliet her ute. Det er også til stor nytte for evangelister og tilhørere i kirkene.

For noen uker siden dro Damian, som jobber i "el sembrador" og jeg til byen La Paz i bolivia for å hente Husandaktsboken til Rosenius. Vi hadde fått noen få eksemplarer av den før, og nå dro vi altså for å hente mer god Rosenius litteratur. Bøkene trykkes i bolivia så da var det nødvendig å dra dit. Turen gikk fint og Rosenius sine bøker blei delt ut med et tydelig kriterium: Den skal leses! Det er ikke så god lesekultur her i peru, men vi håper likevel at mange skal bli glade i denne boka! Evangelist Hugo er særlig glad i Rosenius litteratur. "Dette er det beste" utbrøt han, "det er gull, nei det er bedre". Måtte det frie budskapet om Jesus nå inn i hjertene til enda flere peruanere! 

Jeg sitter her på verandaen vår. Datoen er 1.mai, dagen til Arequipas helgen "virgen de Chapi". Fra noen hus lenger borte høres den monotone sangen fra en gudstjeneste til ære for Chapi. Av og til er det en mann som ønsker velkommen til de frammøtte, og at de vil holde det gående til kl 19.00 i kveld. Det var en sterk kontrast til det jeg satt og leste fra Rosenius sin bok: i syndsforlatelsens rike, om Ordet som virker troen i oss. Dagen i går og i dag passerer det tusener på tusener forbi huset vårt på vei til Chapi. Grunnen: en vei til frelse. Mange av disse menneskene har knapt åpnet en Bibel. Hvordan kan de da bli frelst? Det gjør vondt å sitte her å høre på den monotone sangen og se alle menneskene som drar forbi huset vårt på vei til Chapi, uten Gud og uten håp. Så sitter jeg her og kjenner sannheten og veit at de er på vei til fortapelsen! Må Gud sende vekkelse og liv over Arequipa! 

Da er det gått veldig lang tid siden det er blitt publisert noe fra meg på denne siden. Det betyr ikke at abreidet her står stille! Det er aktivitet fra tidlig morgen til kvelden for alle arbeiderene. De er veldig trofaste i arbeidet sitt, og ofrer så og si all sin tid på arbeidet i Guds rike. Vi er ved godt mot alle sammen, om det er vanskelige perioder innimellom.

Jeg vil ta med en liten hendelse fra dagliglivet vårt. Hver uke er jeg/vi på besøk til de som kommer i kirken, der vi gjerne snakker litt om løst og fast, og så deler vi et ord fra Bibelen. Denne gangen var jeg innom et ungt par der mannen i forholdet hadde begynt å et dataspill på nett igjen etter en god stund hvor han hadde klart å latt det være. Både han og hun var fortvilte. "Jeg vil jo så gjerne slutte med det, men når jeg går forbi en internettsjappe blir jeg liksom dratt inn, og så går timene forran skjermen, mens kona blir bekymret og lurer på om det har hent en ulykke med meg. Så kommer jeg meg omsider ut, og da føler jeg meg så tom. Hva skal jeg gjøre? Jeg har bestemt meg mange ganger og sakt: dette var siste gangen, men jeg gjør det igjen." Vi slo opp Biblene våre i rom 7 og leste om viljen vi har til å gjøre det gode, men vi makter det ikke. Paulus sier "Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg". Vi fikk snakke litt om disse versene, så sier han: "Så mange prekener jeg har hørt utlagt om disse versene, og så mange ganger har jeg lest dem selv og ikke forstått de. Men nå skjønner jeg hva det står". Ja sånn er Ordet. Så blei det en god stund der i den enkle umalte stua.  "Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!" Det gjorde Gud! (rom 8.3) Det er som Paulus jubler det ut i første kapittel i rom 8: "Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus!" Vårt håp og vår bønn er at vi og alle rundt oss må få se på Han som vår frelser og redingsmann!

Jeg må si litt igjen om Pilpinto og en tur vi hadde dit nylig. Folket i den lille lansbyen er utrolig gjestfrie, og det mangler ikke på mat når vi kommer. Det er en opplevelse å treffe disse flotte menneskene som lever så primitivt og enkelt.

Her er bestemor og barnebarn i full gang med å renske tarmene til marsvina som seinere blei servert oss. Tarmene blei stappa med andre involler og løk, dette resulterte i noen flotte pølser vi fikk seinere på dagen. Jeg var feig å gav bort min pølse.Med oss på turen var evangelist Hugo. Alle i Pilpinto snakker stammespråket quechua, så da var det godt å ha med en som kan språket. De fleste snakker også spansk, men de forstår hverandre best på sitt orginalspråk.Her hjalp vi litt til med matforberedelsene. Det er utrolig godt humør på gjengen.

Samuel (evangelisten i Pilpinto) tok oss med for å vise oss rundt og for å besøke en blind mann. Like utenfor huset til denne blinde mannen stod kona hans, så vi kom i snakk med henne. "Hvem er denne reven her" sa ho på quechua da ho hilste på meg. Jeg skjønte naturlig nok ikke hva de snakket om, men vi fikk da ledd litt. Så blei vi invitert inn til den blinde mannen og kona hans. Vi vitna litt om Jesus for dem, å da begynte den blinde mannen å spørre meg om forskjellige ting. Blant annet: Jeg er katolikk, synder jeg om jeg bytter kirke og går over til dere? Er det synd å fortsette å gå å høre i den katolske kirke? Hva skiller dere og den katolske kirken? osv

Det blei en fin samtale der utenfor det enkle huset deres. Det er godt å vitne om Jesus når hjertedøren står åpen.

Jeg var den nest siste som gikk fra huset deres. Da sa den blinde mannen noe til kona si som satt der med øynene fulle av tårer. Jeg skjøne ikke hva han sa, men jeg fikk det oversatt av ei som var med: "I dag har Guds Ord kommet til huset vårt"

"reven" gikk hjem med et takknemlig hjerte!

De siste månedene har evangelist Martin begynt et nytt arbeid i den nordlige delen av Arequipa. Denne delen av byen vokser i en utrolig fart. Folk ifra lansbyer og byer i fjellene kommer til byen og skaffer seg ei tomt her i denne bydelen. Her er som regel levestandaren veldig enkel. Det er mange skur og fattigslige forhold. I denne enorme bydelen har altså Martin og kona gått rundt og banket på dører og delt evangeliet. Etter en tid fant de ut hvilket område de ville satse på. Håkon har også vært med Martin i denne oppgaven. Nå leier vi en garasje hvor vi har faste møter hver uke. Det var en fin opplevelse å få være med på møte i Apipa. Jeg fikk spørsmål rett før møtet skulle starte om jeg kunne preke. Heldigvis hadde jeg preket i en annen kirke på formiddagen samme dag, så jeg hadde preken klar. Det kom ikke veldig mange på møtet utenom oss, men det var en fin stund vi hadde sammen. 

To små hendelser fra Arequipa:

Vi har akkurat hatt andakt med evangelist Hugo på kontoret. Etter andakten forteller han at han i går dro til en mann som han var blitt invitert til. Denne mannen hadde igjen invitert barn, banebarn og familiene deres. Til sammen blei de en liten flokk på 9 personer utenom Hugo og kona. Det var tydelig at Hugo var oppmuntret og glad over dette besøket. "Det var jo en hel liten forsamling" som han sa. Enda hadde denne mannen invitert tre til som gjerne ville vært med, men ikke kunne komme. Nå blir det faste besøk til denne familien frammover. De ville gjerne høre mer. 

Den andre lille hverdagshendelsen fant sted i Horacio der jeg er leder for kirka. Evangelist Arturo hadde sakt til meg at jeg burde besøke en familie der som ikke gikk i kirka, men de ville gjerne høre fra bibelen. Sunniva og jeg tok turen en ettermiddag. Med det samme vi skulle gå inn, kom søsteren til ho som bodde der og "inca colaen" (en brus de har i Peru) blei satt på bordet. Det viste seg å være en utrolig hyggelig familie. Vi snakket litt om "løst og fast", men det var tydelig at de ville snakke om det åndelige. Både mannen og kona og søstera spurte mye og det var en glede å sitte der å forklare det enkle budskapet om Jesus som er død for våre synder. Jeg var innom en dag seinere og fikk gitt de en bibel og forklarte litt om hvor ho burde begynne å lese osv. I dag skal vi igjen innom og besøke denne familien. Jeg gleder meg! Det finnes ingenting mer herlig enn å få dele og forklare glade budskapet! 

Da begynner den nye kirken i Villa Ecologica aa ta form. Taket i 1.egt blei lagt 18. juni. Foreloepig blir bygget paa en egt. Men planen er aa bygge en egt til med tiden. Bygget er paa ca 200kvm og det tegner til aa bli et veldig praktisk og godt bygg. I tillegg til kirke blir det ogsaa et daghjem for barn i samme bygget. Foerste egt skal vaere klart til aa male i august. 

Sett fra veien. 

Jeg sitter aa planlegger en andakt for laererene i foerskoleklassene vi har i Arequipa. Her er det virkelig mulighet for aa saa Guds Ord! Ingen av laererene er personlig kristne, ei kommer paa en del av moetene i kirka og vil gjerne vaere en kristen, men ho har ikke sett "Jesus doe for mine synder" enda. Teksten jeg planlegger aa si litt om i dag er fra Job 19.25 "Men jeg, jeg vet at min gjenloeser lever!" Det er mulig aa vite seg fri og vaere frelserens brud. Jeg VET min gjenloeser lever! Det kan alle faa vite om de tror paa Jesus som sin frelser. For han lever.

Naar du leser dette er nok andakten over, men jeg vil gjerne oppmuntre deg til aa be for arbeidet. Det er Gud som gir vekst, ikke vi. Derfor er det saa viktig at dere staar med i boenn!

Ti minutter aa kjoere fra der vi bor ligger Villa Florida. Det er et nybyggeromraade hvor det kommerstadig fler for aa bo. Evangelist Arturo har vaert aktiv i dette omraadet det siste aaret og han har samlet mange unger paa en fotballbane og laert de om Jesus.

De innfoedte her i Arequipa med evangelist Ubaldo i spissen har naa gaatt sammen aa kjoept ei tomt for ei ny kirke i Villa Florida. Det har vaert veldig gledelig se at de nasjonale naa vil proeve seg med aa kjoepe tomt og begynne et eget nasonalt projekt. De viser en iver i arbeidet som er helt utrolig. "Jesus kommer snart, vi kan ikke kaste bort tiden." Det er noe jeg stadig hoerer fra evangelistene.

Det tar ca 2 timer aa komme seg ned til sand og boelger ved Stillehavet. Vi var samlet ca 60 personer fra de forskjellige kirkene i Arequipa. En gjeng fra ungdomsforeningen tok turen en dag foer de andre og koste oss i sol og varme og boelgebrus. Hver morgen og kveld var det moeter hvor evangelistene og jeg fikk vaere med aa preke. Det er for mange et stort hoeydepungt i aaret aa ta fri fra jobbene sine aa nyte noen dager ved kysten. Det blei baade vollyball og fotaball hvor de deltar fra de er 10-65 aar gamle. 

Stanarden paa leiren er meget enkel. Vi sover i telt som staar paa leirplassen, moetelokalet/spisesalen er en byggning med to vegger og preseningtak. Luftig og godt i varmen. "Kjoekkenet" er et hus med halvvegger og tak. Det hender vinden blaaser sand inn i kjoekkenet og opp i suppen som staar til koking. Vi har vaert borti litt knasing mellom tennene naar vi spiser. Det er litt av sjarmen med aa vaere paa leir ved kysten. Guttene fikk ansvaret for aa lage frokost. Flinke gutter paa "kjoekkenet".Her er ungdommen godt igang med aa fortaere frokosten. I bakgrunnen ser du teltene vi sover i.

"Akkurat naa har jeg mest lyst til aa ta livet mitt". David var utrolig nedfor en fredag etter moetet. Han har vaert innom kirka vaar noen ganger, men det har stort sett vaert andre ting som har vaert viktigere enn aa gaa paa moete. Men i dag var han der. Han oensket aa snakke med meg. "Jeg kraesja med en helt ny bil i dag". Han fortalte meg med graaten i halsen hvor mye han maatte betale for skadene. Forsikringen de fleste har dekker kun personskader. Skjer det en ulykke maa de betale alt fra egen lomme. "Har du kommet for aa tigge etter penger" tenkte jeg. "Jeg maa bli en kristen" sa han plutelig. "Jeg var en troende da jeg var liten, foreldrene mine var adventister, og jeg var med og var et Guds barn. Men etter hvert blei jobben viktigere for meg. Samboeren min har proevd aa faa meg med paa moeter hver soendag, men jeg sa jeg ikke hadde tid. Naa er jeg bare trist. Jeg har mest lyst til aa ta livet mitt." "En dag vil du takke for at du kraesja med bilen din" sa jeg. "I dag er det glede i himmelen over en synder som har vendt om" "Jeg foeler meg bare trist akkurat naa, men jeg vil komme paa moetene. Jeg skjoenner at dette er fra Gud" Vi fikk snakke litt sammen, David, Arturo (evangelist) og jeg. Jeg fikk inntrykk av at her var det en som virkelig trengte Jesus. Etterpaa sa jeg til Arturo "Dette er en gledens dag" "Ja jeg tror ogsaa det" var svaret.

Soendagen kom, jeg fikk desverre ikke til aa vaere paa hele moete. Men Arturo fortalte meg hva som hadde skjedd etterpaa. Til slutt paa moete hadde David kommet fram og sagt "dere maa be for meg, jeg maa bli en kristen" Det hadde vaert en gledestund baade i kirken og i himmelen. 

Det har ogsaa vaert en stor glede i hjerte mitt over dette. Det har liksom vaert saa lite frukter i arbeidet. Noen nye kommer jo aa hoerer, men faar de tatt imot? Saa kommer en av de minst ventende aa trenger aa bli frelst. Gud er underes Gud. Og Han hoerer boenn!

"De som saar med graat, skal hoeste med fryderop. De gaar graatende og baerer den saeden de saar ut, de kommer hjem med fryderop og baerer sine korbaand. Sal.126.5-6. Naar det er en saann glede i hjertet over én synder som vender om, hvordan blir det ikke naar vi skal baere vaare kornbaand? Vi ber om vekkelse og tror at en dag skal den komme. Takk for alle som ber for arbeidet. Det nytter. Det er enda naadetid. 

Jeg vil dele videre med dere noe evangelist Arturo fortalte om paa et ungdomsmoete:

Det var en vanlig tirsdags morgen, jeg (Arturo) setter meg paa bussen for aa dra paa boennemoete paa kontoret i sentrum. Mens jeg sitter paa bussen, der det er mellom 30 og 40 passasjerer, er det som en stemme inne i meg som sier: "Naa skal du reise deg opp og forkynne Ordet." Jeg hadde menneskefrykt og ville ikke. Men stemmen fortsatte aa oppmuntre meg til aa snakke om Jesus, saa da det var igjen ca 5min av turen, reiste jeg meg opp og forkynte evangeliet for dem. Etterpaa delte jeg ut traktater til de som ville ha. Ide jeg skulle til aa gaa ut av bussen sier han som staar i doera aa tar imot betaling: "Takk" 

Jeg blei saa glad for at jeg gjorde det og for dette "takket" fra mannen som tor imot betaling. Da jeg kom hjem igjen til huset mitt graat jeg og takket Gud for at han gav meg styrke til aa gjoere dette og for mannen som sa takk. Det er en stor glede aa faa vaere en Herrens disippel!

Naar en lever blant fattige, er det ikke skjelden vi kommer opp i stor menneskelig noed. Jeg vil fortelle om et par tilfeller der vi har faat hjelpe litt til med materielle ting:

Det kom en mamma til en av ungene paa daghjemmet en dag og fortalte at hennes slektning som ogsaa er naboen hennes, hadde mistet mannen sin i en tragisk trafikkulykke ikke langt fra der vi bor. Han hadde kjoert bil i beruset tilstand og kolidert med en annen. Han fikk store skader og blei fraktet til sykehus der de begynte behandlingen. Det blei en meget dyr behandling og endte med at de ikke klarte aa berge livet til mannen. Familien hadde da solgt ei tomt de hadde for en billig penge, pluss tatt opp mye laan i haap om aa berge livet hans. Naa var familien paa kone og tre barn igjen uten mann og et stort laan. Vi fikk gitt de en del mat og forskjellige ting som en liten hjelp.

Det andre tilfellet er Emma som naa har begynt aa gaa fast i kirka vaar. Emma var gift og hadde to barn og en liten i magen. Mannen til Emma var glad i sterk drikk, som saa mange andre her. En dag kommer han hjem og er sint. Han begynner aa slaa Emma i magen for at hun skal abotere. Barnet var da ca 6 mnd paa vei. Heldigvis aborterte hun ikke, men hun fikk indre skader. Mannen gikk fra henne etter dette og naa gaar vi aa venter paa foedsel. Vi har faat gitt henne en seng med madrass og endel barneklaer ect. Ho er meget fattig og tar imot gavene med stor takk. Huset hennes er dels oppstablede murstein, dels mura vegg. Vi skal bort aa sette inn et vindu, som naa bare er dekt til med plastik. Saa blir det ikke saa trekkfult der ho og ungene sover.

Det var to av flere tilfeller, noen store og mange mindre. Men vi ser i noen tilfeller at noen blir vakt og begynner aa soeke Gud. Og det er det vi haaper med den lille hjelpen vi faar gi, at noen kan faa oeynene aapnet for evigheten og frelsen i Jesus.

Her er også en video fra ungdomsleiren

Her er treaaringene fra foerskolen paa direktesending paa radioen vaar. De sang et par sanger, og som dere kanskje ser saa var det et svare strev og passe paa mikrofoner og annet utstyr under sangen. Alle ville jo hooeres saa godt som mulig.Her er det litt roligere. Disse er 4-5aar. Det er en del av planen til disse 3-5 aaringene at de skal besoeke en radio eller tv-stasjon. Da var jo flott aa benytte radoen vaar til det. 

Da har vi gjennomfoert aarets hoved ungdomsleir. I aar som i fjor gikk turen til Vitor ca 1,5 timers kjoeretur fra Arequipa. Vi fikk en ide om at vi skulle si at alle inviterte skulle slippe aa betale. Det var en metode som gav frukter. I fjor var vi 19 personer paa leir. I aar var vi 54 utenom prekere og ledere. Vi var litt spente paa forhaand, for mange av de inviterte var personer som aldri har hoert evangeliet foer. De har nok hoert om Jesus og Gud, men ikke at Jesus kom for aa frelse syndere. Paa et gruppemoete vi hadde i loepet av leiren fikk jeg mange spoersmaal som vi i norge ikke tenker saa mye over til vanlig. Et spoersmaa var saann: Hvem kan tilgi synd? Er det du eller pastoren i kirka? Da var det fint aa kunne vitne om han som gjerne vil tilgi og som har gjort opp for vaar synd, vi skal faa ta imot som en gave. I samtalen som fulgte blei mange overrasket over at jeg ikke var noe bedre enn de. Jeg stod ikke naermere Gud enn de i utganspungtet. Alle har syndet, alle er fortapt men frelsen er nettopp for fortapte. 

Seinere i leiren kom jeg i snakk med han som hadde spurt om "hvem som kan tilgi synd". Han var en synder, det la han ikke skjul paa. Vi fikk igjen snakke om Jesus og det fullbrakte. Det er nok vanskelig og tro at frelsen mottas helt uten gjerninger her i katolske peru, men han fikk en Bibel og lovet aa lese hver dag i den. En skulle oenske at det bare var aa forkynne evangeliet og saa var det greit, omtrent som aa skru paa lyset, men det saann er det ikke. Dere faar vaere med aa be om at hjertene maa bli aapene og mottakelige saa de kan se inn i det fulbrakte!

Vi var saa heldige aa faa besoek av Tore Mangelroed (som preker paa bildet mens jeg oversetter) og Jane (kona til Tore), Olav Maleroed og Tore Harestad. Det var en stor oppmuntring aa ha de her!

Paa loerdagskvelden blei det fyra opp ett bra baal hvor noen proevde aa varme marsmallonsene sine. Det var en heller varm opplevelse!

Nå har vi kommet oss tilbake til Arequipa etter et opphold i Norge. Det var veldig godt med en tur til hjemlandet etter nesten to år her ute. Å treffe dere noske brødre og søstre på leirer og ellers var til stor oppmuntring og glede for oss. Vi fikk også med oss mye natur og friluft, det er noe vi savner mye her i tørre omgivelser.

Nå ser vi med glede frammover på arbeidet. Håkon og Rode med lille Benjamin blei med oss ut. Det er utrolig gledelig og oppmuntrende at vi nå er to norske familier her. Nå skal Håkon og Rode lære språk i ca 6mnd på en god språkskole her i byen. 

Her er det beste bilde jeg hadde av Håkon og Rode. Dette er fra velkomst festen deres her i Arequipa.

Noen av oss tok en tur for å kikke på ny tomt til radio antenna vår. Vi må finne ny tomt fordi det har blitt mye bebyggelse i området der den står nå (pga stråling), og at vi trenger mer tomte plass for å forbedre signalene på radioen. Ubaldo ville vise oss en stein de bruker til å male korn som var i nærheten.

Martin, Ubaldo og Arturo.

Jeg fikk vaere med paa en veldig fin daap for et par uker siden. Det var ei jente paa 10 aar som evangelist Arturo kom i kontakt med via et vennepar av foreldrene hennes. Arturo var der noen ganger og fortalte om Jesus. En dag spurte han om ho ville bli doept. Det ville ho veldig gjerne, saa vi tok turen til sykehuset en dag. Vi var 8 personer der uten om Pilar og de andre som sov paa samme rom som henne. Det var en veldig fin stund der vi fikk synge litt sammen og be for henne. Det var ogsaa glede i himmelen den dagen. Ett nytt navn blei skrevet inn i Guds bok der hvor alle de frelste staar skrevet.

Paa bildet er: Pilar (i sengen) fadderene Gladis (t.v) Lily (t.h) og Evangelist Arturo. 

Pilar faar antakelig ikke et langt liv hvis ikke Gud vil det anderledes. Ho har blodkreft og sykehuset er daarlig og de fattige foreldrene hennes maa betale alt materiell som de bruker for aa hjelpe henne. Men ho er et lykkelig Guds barn, ho er litt bedre naa og fikk vaere med paa moetet vi hadde paa soendag der ho fikk delta i nattverden.

Husk gjerne paa henne i boenn!

Etter at barnehjemmet i Horazio blei lagt ned til nyttår, har vi gort om litt på bygget for at det skal fungere som et daghjem for de fra 0-5år. I Peru er det obligatorisk skolegang fra det året de fyller 3år, derfor er ungene i hovedsak delt inn i to: 0-2år i "Cuna Mas" der det er ca 20 barn og 3-5år i Pronoei der det er to klasser med til sammen 30 elever. Cuna Mas holder til i lokalene som barnehjemmet disponerte før mens Pronoei er i 2 egt på kirkebygget som ligger vegg i vegg med det tidligere barnehjemsbygget. Der har de vært før også, men nå har vi pusset opp lokalene.

Tanken bak dagsenteret/skolen er å ha et gratis tilbud til de fattige i området, der de får god undervisning, gode lokaler og uteområde. Men hovedhensikten er å nå inn til de aller minste med evangeliet. Hver dag er evangelist Arturo til stede og har en andaktsstund der de samler alle barna. Da sitter ofte noen foreldre og hører på andakten også. Vi ser at det er noen som kommer og blir i menigheten som en frukt av dette arbeidet. 

Her blir det et utvidet kjøkken i 1.egt. Vi lager nå middag til ca 30 unger. Det er også mulighet for andre eldre fattige unger fra andre skoler å komme hit etter skoletid og få mat og leksehjelp. I 2.egt bor vi. Vi fikk da en terrasse som er taket på kjøkkenet. Det var utrolig godt å få en uteplass for oss selv.

Her er "Pronoeien" under bygging. Dette er i 2.egt på kirka.

Nye fine toaletter for de små. Her mangler bare dørene.

Dette er 3åringene som nylig har flyttet inn i de nye klasserommene. 

Her en forsinket julehilsen fra Peru:

Klikk her for å lese hilsenen (PDF) >

Det har vært en travel tid for oss fra begynnelsen av desember og til nå. I månedskifte november-desember var vi i Lima for å begynne prosessen med å få oppholdstillatelse for Sunniva og ungene. Det har vært en lang vei å gå men nå ser det ut som det skal ordne seg. I desember deltok vi i to bryllup og en dåp. Det ene bryllupet sto i Pilpinto, nært Cusco. En 10-12 timers kjøring fra Arequipa, og det har jeg lyst å fortelle litt om:

Vi kom fram en onsdag kveld, 10 stk fra Arequipa. Det mangler ikke på mat når en kommer dit opp, selv om de er veldig fattige. Maten var god og vi var trøtte, så vi gikk rett i seng etterpå. På soverommet var det lagt ut 8-10 madrasser, så det blei til at vi lå side om side alle som var med. Selv om en var trøtt var det nok litt vanskelig å få sove, spesielt etter at Samuel (han som driver arbeidet i Pilpinto) sa at han håpa vi ikke fikk for mange loppebitt. Men noen blei det nok.

Dagen etter skulle det være bryllup. De skulle gifte seg sivilt først og i kirka etterpå. Meningen var at det sivile skulle være kl 10, men det blei av ukjente årsaker flytta til kl11. Det var kanskje bra, for da vi gikk til "tinghuset" kl kvart på 11 møtte vi brudgommen i gummistøvler og hverdagsklær. Vi lurte på om han ikke hadde tenkt å gifte seg i dag. Joda, han hadde nå det, så han småsprang hjemmover for å skifte. Da får vi øye på bruden som kom ut fra kjøkkenet i vanlige klær ho å. Men de kom seg etterhvert avgåre, og gift blei de. Videre gikk følget syngende og spillende til kirka. Kirka er et rom på ca 40kvm med jordgolv og mursteiner med planker over til benker. De snakker urspråket quechua der oppe, så det er ikke så godt å skjønne. Men de synger godt ut med sine særegne melodier, og Hugo prekte.

Vi samlas etterpå på gårdsplassen til Samuel. Der var vi noen forskjellige som sa litt til ekteparet mens vi fikk servert brus og chicha (en gjæra maisdrikk). Det var ikke mye som minnet om norsk bryllup med faste plasser rundt et pyntet bord og hvit duk. Men mengden mat var det ikke noe å si på. Det skal ikke ligge noe igjen på tallerkenen når en går fra bordet, så vi hadde tatt med oss noen plastikkposer som vi fylte opp. Vi hadde middag i to dager etterpå av "restene".

Husk gjerne på Samuel og arbeidet i Pilpinto. Det er ikke lett for han der, mer eller mindre aleine i arbeidet. Men han har fortsatt nøden i hjertet om at de som bor der oppe må få høre om redningen som vi har i Jesus. Han kan ikke bare stå å se på at folket hans går fortapt. Vær med oss i bønnen der hjemme!

Vi feira reformasjonsdagen 26 oktober ute i det fri. Alle våre kirker her i Arequipa tok turen litt utenfor byen til en plass som heter Yura, til sammen ca 200 personer med. Evangelist Damian preka og tok også opp noe av Luthers historie. Etter møtet spiste vi medbrakt mat, spilte fotball og bada i noen varme kilder som finnes her. 

Her er de fleste som er ansatt i Union Misionera. Vicky som er 60% sekretær og 40% på barnehjemmet og førskolen i Horacio, var på ferie og var derfor ikke med på bilde. Jeg (Per Olav) tar bilde. I hendene holder de bøker de har fått fra Lekmansmisjones trykkeri i bolivia.

Bak fra venstre: Adolfo(bestyrer på barnehjemmet), Ubaldo(evngelist/leder), Damian(evangelist), Martin(radioarbeider/evangelist), Hugo(evangelist), Miguel(regskapsfører), Samuel(evangelist).

Foran fra venstre: Sunniva(god kone og medhjelper), Raul(radioarbeider/evangelist), Wilfredo(radioarbeider), Arturo(evangelist), Teresa(bestyrer på barnehjemmet)

Vi arrangerte ungdomsleir i Vitor, ca 1,5 timers kjøring fra Arequipa i retning Lima. Vitor er en frodig dal midt i tørre ørkenen. Det skyldes en elv som renner gjennom dalen. Det grønne lanskapet var til stor glede, spesielt for oss norske! Vi savner nok den grønne norske naturen endel. jaja det var altså ungomsleir.

Totalt var vi 26 ungdommer på leiren. 

Hele familien vår var med. Jenny synes det er stor stas med hest.

Vi Hadde en fin samling ved bålet lørdaskvelden. Koste oss med litt godsaker og sang sanger fra sangboka.

Vi fikk sitte å høre evangeliet om Jesus fra forskjellige talere. Vi ser det som veldig viktig at ungommene får samles og ha det koselig i sammen. Det er viktig at de får godt vennskap seg i mellom, og ikke bare er sammen med verdslige venner, noe som for mange er realiteten. Så får vi så evangeliet i vitnesbyrd og sang, Gud vil stå for veksten og livet.

Nà i augutst startet Arturo som ny evangelist hos oss her i Union Misionera (ELM Peru). Det er en veldig gledelig nyhet for oss. Vi er takknemmelige til Gud for at han har kalt Arturo til denne tjenesten. Det er en stor hòst, og vi trenger hele tiden fler som vil gà med det glade budskapet!

Arturo er en mann pà 31 àr. Han er fòdt i Piura, helt nord i Peru. Han er sà heldig at han har 13 sòsken! Men det er en nòd for Arturo at det bare er 4 av disse  og foreldrene som er kristne. Han vil gjerne ta en tur à besòke familien sin i februar for à snakke med de om Jesus. Jeg har snakka med Arturo en del og han brenner virkelig for à bre ut evangeliet!

Arturo arbeidet med à selge kaker i en butikk i Lima fòr han kom til Arequipa. Pà denne butikken jobba det ei dame som solgte kakene han lagde. Denna dama var Lilly som han seinere gifta seg med. I 2007 fikk han tilbud fra broren til Lilly om à jobbe pà en fabrikk hvor de bearbeida artiskokk (en grònnsak) i Arequipa. Fra 2007-2009 bodde de hos ei tante til Lilly i Horacio. Der var evangelisten Ubaldo og kona Juana rundt pà dòrene og evangeliserte. Det endte med at Arturo tok imot Jesus i 2009. Han og Lilly flytta til kirka her i Horacio og bodde der fra 2009-2013, og de gifta seg i 2010. De ha to unger sammen.

Arturo fortsatte à jobbe pà grònnsaks fabrikken, og steig etterhvert i gradene. Han tjente meget godt som inspektòr pà fabrikken, men han hadde en nòd i hjertet. Og nàr han fikk kallet om à begynne som evangelist hos oss, takka han ja, noe som innebar at han gikk drastisk ned i lònn, og han fikk tydelig beskjed fra fabrikken at han aldri kom til à fà jobb der igjen om han slutta nà. 

Legg Arturo til pà bònnelisten din! 

Samuel Gosman er en mann i 50 àra som bor i Huarangal i Arequipa. Men opprinnelig er han fra Pillpinto som ligger "en og en halv dagsreise"(i fòlge ham selv) fra Arequipa. Hvis du ser pà kartet vil du finne ut at det er ca 420km fra Arequipa. Det ligger litt sòr for byen Cusco som dere sikkert har hòrt om.

Jeg har treft Samuel bare èn gang, han virker til à vère en mann med godt humòr og han har en nòd for folket pà hjemmplassen sin. Samuel er gift men Julia og de har 4 barn sammen. 2 av disse er gift. 

Av og til har Samuel tatt turen til Pillpinto i egen regi for à samle lannsbyboerne for à holde mòter. Han samler 13 faste sjeler der, 8 voksne og 5 barn. Han er ingen teolog og ville derfor ha med seg litt Luthersk undervisningsmateriell til seg selv og de andre i Pillpinto nà nàr han dro for noen dager siden. Han fikk ogsà noen dager undervisning av evangelist Hugo fòr han dro.

Dere mà gjerne huske pà Samuel nàr dere ber. At Herren mà àpne hjertene til folket pà hjemmplassen hans. Kanskje Gud vil at ELM skal begynne et nytt arbeid i Pillpinto sammen med Samuel.

Her i byen gàr livet sin gang. Sunniva er stort sett hjemme med ungene. Mens jeg (Per Olav) har vèrt mye pà kontoret med forskjellige oppgaver. Vi begynner à fà pà plass visumet vàrt for 4 àr (endelig). Det har vèrt endel fram og tilbake med det. Inntil nà har vi hatt turistvisum. Det betyr at en mà ut av landet innen en viss tid for à fà fornyet periode. Det skal bli godt à fà det i boks.

Nà hàper jeg det skal bli mere tid til à besòke kirkene vàre rundt forbi. Og kanskje begynne mere fast et sted. Det er enda vanskelig à holde preken pà spansk. Jeg fòler pà det at jeg ikke fàr sakt helt det jeg vil noen ganger. Men det er godt à fà legge det ogsà pà Herren. Jeg kan jo uansett ikke àpenbare evangeliet for et menneske, det mà Den Hellige Ând ta seg av. Han kan vel bruke en stotrende spansk ogsà om han vil. Hver tirsdag er Sunniva med meg pà kontoret, der samles alle arbeiderene i ELM til bònnemòte og frokost ertterpà. Det er noen gode stunder, hvor vi legger alt pà Jesus. Det er god à komme sammen og dele stort og smàtt.

Takk for alle som husker pà oss i bònn!

Kjaere venner!

"For om ett lem lider, lider alle de andre med. Om et lem blir herdet, gleder de andre seg."

                                                                                                        1.kor 12.26

Det har vaert gjennom en vanskelig tid her ute. Som dere kanskje vet alt har lederen for arbeidet her ute (Miguel) over tid tatt ut et betydelig belòp, som har gàtt rett i han egen lomme. I kjòlevannet av det har det blitt vanskelig for noen i kirkene her, med usanne rykter og delevis partier. Noen fà har ogsà bestemt seg for à gà ut av kirka pga disse usanne ryktene.

Bròdre og sòstre i norge: Vil dere vaere med i bònn for kirkene og medlemmene her. Og for Miguel og hans familie. Jeg er blitt skremt over à se hvordan synden er. Dens lònn er dòd sier bibelen. Begynner vi med en synd, er det lett og fortsette med neste. Jeg veit sjòl hvor lett jeg kan gi etter for synden i fristelsens stund. Mà vi alle holde oss til klippen! Der er redningen! Sier vi farvel til Jesus og avhengigheten av han, har vi ingenting à stille opp med.

Med oss som familie gàr det bra. Av og til kommer hjemmlengselen pà besòk, kanskje mest hos Sunniva. Men vi har det stor sett veldig bra. Det er veldig anderledes à bo her. Der vi bodde i norge, var alt stille og fredelig. Men her er det mye liv og lyd. Hunder, biler, selgere (med ropert), sòpplebil (med hòy musikk) o.l. Det er ikke sà lett à vende seg til sànt over natta. Men det er jo litt arti à. 

Sunniva er stort sett hjemme med ungene, av og til har ho vèrt med meg pà kontoret. Her trengs det à pusses opp, sà ho har begynt à ta tak i noen forskjellige ting her. Mye skrot som har vèrt lagra over tid.

Jeg (Per Olav) Har vèrt mye pà kontoret opptatt forskjellige oppgaver her. Sòndagen som var hadde jeg min fòrste preken pà spansk. Det er litt vanskelig nà spràket ikke er helt pà plass enda. Men tilhòrerene hadde skjònt hva jeg sa.

Ungene trives. De leker mye med ungene pà barnehjemmet. Jenny har lèrt seg mye spansk. Det ser ut til à bli lekepràket. 

Hilsen oss her i Arequipa

"Jeg vet om din trengsel og din fattigdom - men du er rik"

Raul og jeg var i la cano, der han har sitt virke. Vi skulle dele ut noen matvarer der, for mange av de som bor i la cano er veldig fattige. Det var på det første stedet vi var på besøk at dette verset fra åpenbaringen 2.9 blei levende. Vi banket på en bølgeblikkplate som blei brukt som dør. Ellers var den lille tomta inngjert med flettete stråmatter. Det var ei dame som jeg tipper nærma seg 80 år som åpna bølgeblikkplata for oss. Det var ikke vanskelig å se at ho var syk. Ho nesten gråt når ho snakka, for ho hadde nok ganske høy feber. Denne gamle dama var den eneste trofaste på møtene i la cano, mannen hennes klarte ikke å gå så langt som til møtelokalet. Raul sa vi skulle be og lese litt sammen. Ja, ja sa den gamle damen. Så gikk hun inn i huset sitt som også var laget av stråmatter, å henta noe som ligna en krakk som jeg fikk å sitte på, Raul fikk en bøtte, det var ikke strort mer de hadde utenom 3-4kalkuner og noen høner. Så leste Raul fra joh 11 om Jesus som vekket opp Lasarus. I vers 25 står det: "Å hver den som tror på meg skal aldri i eviget dø, tror du dette?" så gjenntok Raul: "Tror du dette?" Ja, ja sa den gamle damen med gråten i halsen. Og den gamle mannen som satt på siden med munnen full av kokkablader brummet med: Ja, ja. Det var en salig stund der mellom kalkunene og hønene. Her satt det to lut fattige mennesker som måtte få nesten alt for å leve av snille naboer. Men du hvor rike de var! De skal nok snart avslutte sitt liv her på jorden, å da skal de tre inn i den herlige staden i himmelen hos Jesus. Å der skal de være for alltid! Ja disse to gamle var i sannhet rike!

"Å, kor rik eg er eg har Jesus!

Eg for Gud er kjær gjennom Jesus.

Eg har Gud til far, himmelarv eg har.

Å kor rik eg er!"

Det var fellesmøte her i Horacio søndag 2.februar for å feire 8års jubileum for kirka. Da blei alle kirkene som ELM driver her ute innbudt. Det kom nærmere 250stk. Det var et møte som jeg skulle ønske alle dere som leser dette skulle vært på sjøl om møte med mat og det hele varte nesten 5 timer! Etter talen kom de forskellige kirkene med hilsener og så sang alle medlemmene fra kirkene de representerte to sanger vær. Det var spesielt denne delen av programmet som jeg ville dele med dere. Den ene kirka som var oppe kom ifra Villa Ecologica (dere skal bli mer kjent med de forskjellige stedene etterhvert). Der har det vært drevet arbeid i snart 1,5år. 13-14 stk var oppe å sang pluss evangelist Ubaldo og kona hans. 13-14 sjeler som for 1,5år siden levde uten Gud og uten håp. Nå er de frelst som frukt av arbeidet ELM driver. Det var undelig å sitte å høre å se disse "nyfødte" som sang om sin frelser. Ubaldo sier at det var omtrent halvparten av kirka fra Villa Ecologica som var med på møtet i Horacio. Vær med å be om at disse nye i troen må bli bevart!

"Deretter så jeg - å se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod foran tronen og for Lammet, kledd i lange, hvite kapper, og med palmegrener i sine hender."   åp.7.9

Snart skal vi få oppleve det samme som Johannes fikk se på Patmos. Vi som hører Jesus til skal stå i denne uendelig store skaren. For Jesus kommer snart! For en dag det blir! Da skal vi for alltid ha det bare godt. Ingen synd skal plage oss, ingen sorg eller nød skal være der. For en frammtid vi har! Og dette får vi for intet. Ikke har vi fortjent det, og vi kommer heller aldri til å fortjene det. Men "Jesus gjelder i mitt sted, det er all min glede".

Dette glade budskapet skal vi alle være med å bringe videre på forskjellige måter. Nå er her i Arequipa i Peru. Tenk om du og jeg treffer en i denne store skaren som blei frelst for evigheten som en frukt av arbeidet her i Arequipa. En sjel er verd mer enn hele verden! Først når vi står i himmelen kommer vi til å fatte hva vi var med på her på jorda.

Ja, nå har vi faktisk bodd her i Arequipa i 3 måneder. Tiden går fortere og fortere. På bilde over ser du barnehjemmet, vi bor i en del av andre etasje der vi begynner å få ting i orden. Det mangler enda å få ferdig kjøkkenet og vi smører oss godt inn med tolmodighet mens vi venter på at det skal komme på plass.

Vi drar til "språkskolen" hver ukedag fra kl ca 8.30-12.00. Det er en god skole med gode lærere. Både Sunniva og jeg (Per Olav) er glade for at de snakker spansk her og ikke kinesisk eller japansk. Vi synes det er vanskelig nok som det er. Men vi lærer litt etter litt, og det er moro å prøve å snakke å se at det fungerer i praksis.

Kirka her i Horacio ligger vegg i vegg med barnehjemmet. Her er det møter torsdag, fredag og søndag. Det er evangelist Damian Heredia som er pastor. Til vanlig går vi her, men vi har også besøkt de fleste andre plassene hvor det drives arbeid i byen. Evangelistene går fra dør til dør og får ofte lov å dele noe fra Bibelen og samtale i hjemmene. En tok en ropert og holdt en andakt fra en liten høyde så alle som bodde i nærheten fikk høre. Andre deler ut traktater og innbyr til møter. Noen steder faller såkornet i god jord og mange kommer for å høre. Andre steder er det få som kommer. De ivrer etter at evangeliet må ut så det blir lagt noen flere til i den store hvite skaren.