Evangelisk Luthersk Misjonslag

Forrige uke blei siste etasjeskille støpt. Støttene som blei brukt under støpingen må stå i ca 14 dager før de kan tas vekk. Da kan vi pusse ferdig vegger og klargjøre golvene til flis og parkett. I mellomtiden blir fasaden ferdigstilt. Nå begynner det å gå mot slutten av grov-arbeidet. Så gjennstår det innvendige med maling, golvlegging, innvendig tak osv. Nå gleder vi oss veldig til å få dette ferdig!

Vi dro en gjeng opp i Andesfjellene til Ayaviri der vi har en prekenplass. Jeg har vært der noen ganger før, så jeg tenkte ikke på annet enn at dette skulle gå bra. Ayaviri ligger på nesten 4000 meters høyde og jeg har jo merket at pusten blir knapp og at hjertet slår fortere, men mye mer enn det har jeg ikke merket før.

Vi tok altså bilen lørdag morgen og kjørte de ca 6 timene opp i fjellene. Det er alltid koselig å komme til brødrene og søstrene i Ayaviri. De er så takknemlige, og en ønsker så gjerne å si noen gode og oppmunterne ord til de. Frustasjonen var stor når jeg merket skallebanken og svimmelheten. Men jeg måtte jo prøve å få gjennomført det jeg var kommet for. Det første jeg skulle var å ha en samtale med et ektepar om konfirmasjon og hva vi legger i dette. Mannen i huset hadde lyst til å konfirmere seg. Vi pratet vel i ca 20 minutter så kjente jeg at jeg måtte ut. Middagen var på tur opp. Etter en tur bak huset prøvde vi igjen å få igang en samtale, med en kopp koka-te som skal hjelpe stakkars turister i høyden. Den kom desverre opp før den fikk gjort noe virkning. Nå var det bare et kvarter til møtegjestene skulle komme. Da gikk misjonæren å la seg i sengen. Det blei bønn til Gud fra en som ikke kunne fatte Hans vei.. Her var vi kommet fra Arequipa, kjørt 6 timer for at jeg skulle ligge i en seng...? Om et kvarter kom flere forventningsfulle naboer for å høre Guds Ord, og her ligger jeg. Da kom Sunniva inn: Hanna hadde med to høydesyketabeletter, prøv de! Ja, de blei tatt og så var det bare å vente å se. Heldigvis hadde husfolkene tenkt å ha litt kveldsmat før møtet. Jeg lå på rommet ved siden av og hørte de snakket om brunost og tyttebærsyltetøy som de hadde fått fra Norge. Så sovnet misjonæren omtrent på det tidspungtet da det var annonsert møte. Jada, jeg sovnet. Når jeg våknet var de der inne klare til å starte møte. Jeg måtte kjenne etter noen ganger, svimmelheten var borte, litt skallebank var det, men ikke verre enn at jeg kunne klare å gå ut til de andre og hilse "go mårn". Vi fikk en god stund sammen der i stua. Jeg fikk si litt om det å være fri, og det manglet ikke på spørsmål etterpå. Jeg frydet meg der vi fikk snakke om hvem vi er; slaver under synden, men det har kommet en som gjør virkelig fri! Det er et mektig budskap vi har! Jesus gjør virkelig fri! Jeg tror det ver noen som hadde bruk for dette budskapet også i Ayaviri. 

Resten av turen gikk bra. Dagen etter var alt det greit. Etter å ha melket kuer og spist frokost blei vi samlet igjen om Ordet. Mange hadde vitnesbyrd. Ei kvinne i 30 årene sa dette: "Jeg er så glad, så nå må jeg synge en sang for dere". Så sang ho en sang jeg ikke skjønte noe av, for sangen var på stammespråket quechua. Men gleden var ekte. Det var en glede over Ham som kom for å frelse stakkars syndere!