Evangelisk Luthersk Misjonslag

Jeg må si litt igjen om Pilpinto og en tur vi hadde dit nylig. Folket i den lille lansbyen er utrolig gjestfrie, og det mangler ikke på mat når vi kommer. Det er en opplevelse å treffe disse flotte menneskene som lever så primitivt og enkelt.

Her er bestemor og barnebarn i full gang med å renske tarmene til marsvina som seinere blei servert oss. Tarmene blei stappa med andre involler og løk, dette resulterte i noen flotte pølser vi fikk seinere på dagen. Jeg var feig å gav bort min pølse.Med oss på turen var evangelist Hugo. Alle i Pilpinto snakker stammespråket quechua, så da var det godt å ha med en som kan språket. De fleste snakker også spansk, men de forstår hverandre best på sitt orginalspråk.Her hjalp vi litt til med matforberedelsene. Det er utrolig godt humør på gjengen.

Samuel (evangelisten i Pilpinto) tok oss med for å vise oss rundt og for å besøke en blind mann. Like utenfor huset til denne blinde mannen stod kona hans, så vi kom i snakk med henne. "Hvem er denne reven her" sa ho på quechua da ho hilste på meg. Jeg skjønte naturlig nok ikke hva de snakket om, men vi fikk da ledd litt. Så blei vi invitert inn til den blinde mannen og kona hans. Vi vitna litt om Jesus for dem, å da begynte den blinde mannen å spørre meg om forskjellige ting. Blant annet: Jeg er katolikk, synder jeg om jeg bytter kirke og går over til dere? Er det synd å fortsette å gå å høre i den katolske kirke? Hva skiller dere og den katolske kirken? osv

Det blei en fin samtale der utenfor det enkle huset deres. Det er godt å vitne om Jesus når hjertedøren står åpen.

Jeg var den nest siste som gikk fra huset deres. Da sa den blinde mannen noe til kona si som satt der med øynene fulle av tårer. Jeg skjøne ikke hva han sa, men jeg fikk det oversatt av ei som var med: "I dag har Guds Ord kommet til huset vårt"

"reven" gikk hjem med et takknemlig hjerte!

De siste månedene har evangelist Martin begynt et nytt arbeid i den nordlige delen av Arequipa. Denne delen av byen vokser i en utrolig fart. Folk ifra lansbyer og byer i fjellene kommer til byen og skaffer seg ei tomt her i denne bydelen. Her er som regel levestandaren veldig enkel. Det er mange skur og fattigslige forhold. I denne enorme bydelen har altså Martin og kona gått rundt og banket på dører og delt evangeliet. Etter en tid fant de ut hvilket område de ville satse på. Håkon har også vært med Martin i denne oppgaven. Nå leier vi en garasje hvor vi har faste møter hver uke. Det var en fin opplevelse å få være med på møte i Apipa. Jeg fikk spørsmål rett før møtet skulle starte om jeg kunne preke. Heldigvis hadde jeg preket i en annen kirke på formiddagen samme dag, så jeg hadde preken klar. Det kom ikke veldig mange på møtet utenom oss, men det var en fin stund vi hadde sammen. 

To små hendelser fra Arequipa:

Vi har akkurat hatt andakt med evangelist Hugo på kontoret. Etter andakten forteller han at han i går dro til en mann som han var blitt invitert til. Denne mannen hadde igjen invitert barn, banebarn og familiene deres. Til sammen blei de en liten flokk på 9 personer utenom Hugo og kona. Det var tydelig at Hugo var oppmuntret og glad over dette besøket. "Det var jo en hel liten forsamling" som han sa. Enda hadde denne mannen invitert tre til som gjerne ville vært med, men ikke kunne komme. Nå blir det faste besøk til denne familien frammover. De ville gjerne høre mer. 

Den andre lille hverdagshendelsen fant sted i Horacio der jeg er leder for kirka. Evangelist Arturo hadde sakt til meg at jeg burde besøke en familie der som ikke gikk i kirka, men de ville gjerne høre fra bibelen. Sunniva og jeg tok turen en ettermiddag. Med det samme vi skulle gå inn, kom søsteren til ho som bodde der og "inca colaen" (en brus de har i Peru) blei satt på bordet. Det viste seg å være en utrolig hyggelig familie. Vi snakket litt om "løst og fast", men det var tydelig at de ville snakke om det åndelige. Både mannen og kona og søstera spurte mye og det var en glede å sitte der å forklare det enkle budskapet om Jesus som er død for våre synder. Jeg var innom en dag seinere og fikk gitt de en bibel og forklarte litt om hvor ho burde begynne å lese osv. I dag skal vi igjen innom og besøke denne familien. Jeg gleder meg! Det finnes ingenting mer herlig enn å få dele og forklare glade budskapet! 

Da begynner den nye kirken i Villa Ecologica aa ta form. Taket i 1.egt blei lagt 18. juni. Foreloepig blir bygget paa en egt. Men planen er aa bygge en egt til med tiden. Bygget er paa ca 200kvm og det tegner til aa bli et veldig praktisk og godt bygg. I tillegg til kirke blir det ogsaa et daghjem for barn i samme bygget. Foerste egt skal vaere klart til aa male i august. 

Sett fra veien. 

Jeg sitter aa planlegger en andakt for laererene i foerskoleklassene vi har i Arequipa. Her er det virkelig mulighet for aa saa Guds Ord! Ingen av laererene er personlig kristne, ei kommer paa en del av moetene i kirka og vil gjerne vaere en kristen, men ho har ikke sett "Jesus doe for mine synder" enda. Teksten jeg planlegger aa si litt om i dag er fra Job 19.25 "Men jeg, jeg vet at min gjenloeser lever!" Det er mulig aa vite seg fri og vaere frelserens brud. Jeg VET min gjenloeser lever! Det kan alle faa vite om de tror paa Jesus som sin frelser. For han lever.

Naar du leser dette er nok andakten over, men jeg vil gjerne oppmuntre deg til aa be for arbeidet. Det er Gud som gir vekst, ikke vi. Derfor er det saa viktig at dere staar med i boenn!

Ti minutter aa kjoere fra der vi bor ligger Villa Florida. Det er et nybyggeromraade hvor det kommerstadig fler for aa bo. Evangelist Arturo har vaert aktiv i dette omraadet det siste aaret og han har samlet mange unger paa en fotballbane og laert de om Jesus.

De innfoedte her i Arequipa med evangelist Ubaldo i spissen har naa gaatt sammen aa kjoept ei tomt for ei ny kirke i Villa Florida. Det har vaert veldig gledelig se at de nasjonale naa vil proeve seg med aa kjoepe tomt og begynne et eget nasonalt projekt. De viser en iver i arbeidet som er helt utrolig. "Jesus kommer snart, vi kan ikke kaste bort tiden." Det er noe jeg stadig hoerer fra evangelistene.

Det tar ca 2 timer aa komme seg ned til sand og boelger ved Stillehavet. Vi var samlet ca 60 personer fra de forskjellige kirkene i Arequipa. En gjeng fra ungdomsforeningen tok turen en dag foer de andre og koste oss i sol og varme og boelgebrus. Hver morgen og kveld var det moeter hvor evangelistene og jeg fikk vaere med aa preke. Det er for mange et stort hoeydepungt i aaret aa ta fri fra jobbene sine aa nyte noen dager ved kysten. Det blei baade vollyball og fotaball hvor de deltar fra de er 10-65 aar gamle. 

Stanarden paa leiren er meget enkel. Vi sover i telt som staar paa leirplassen, moetelokalet/spisesalen er en byggning med to vegger og preseningtak. Luftig og godt i varmen. "Kjoekkenet" er et hus med halvvegger og tak. Det hender vinden blaaser sand inn i kjoekkenet og opp i suppen som staar til koking. Vi har vaert borti litt knasing mellom tennene naar vi spiser. Det er litt av sjarmen med aa vaere paa leir ved kysten. Guttene fikk ansvaret for aa lage frokost. Flinke gutter paa "kjoekkenet".Her er ungdommen godt igang med aa fortaere frokosten. I bakgrunnen ser du teltene vi sover i.

"Akkurat naa har jeg mest lyst til aa ta livet mitt". David var utrolig nedfor en fredag etter moetet. Han har vaert innom kirka vaar noen ganger, men det har stort sett vaert andre ting som har vaert viktigere enn aa gaa paa moete. Men i dag var han der. Han oensket aa snakke med meg. "Jeg kraesja med en helt ny bil i dag". Han fortalte meg med graaten i halsen hvor mye han maatte betale for skadene. Forsikringen de fleste har dekker kun personskader. Skjer det en ulykke maa de betale alt fra egen lomme. "Har du kommet for aa tigge etter penger" tenkte jeg. "Jeg maa bli en kristen" sa han plutelig. "Jeg var en troende da jeg var liten, foreldrene mine var adventister, og jeg var med og var et Guds barn. Men etter hvert blei jobben viktigere for meg. Samboeren min har proevd aa faa meg med paa moeter hver soendag, men jeg sa jeg ikke hadde tid. Naa er jeg bare trist. Jeg har mest lyst til aa ta livet mitt." "En dag vil du takke for at du kraesja med bilen din" sa jeg. "I dag er det glede i himmelen over en synder som har vendt om" "Jeg foeler meg bare trist akkurat naa, men jeg vil komme paa moetene. Jeg skjoenner at dette er fra Gud" Vi fikk snakke litt sammen, David, Arturo (evangelist) og jeg. Jeg fikk inntrykk av at her var det en som virkelig trengte Jesus. Etterpaa sa jeg til Arturo "Dette er en gledens dag" "Ja jeg tror ogsaa det" var svaret.

Soendagen kom, jeg fikk desverre ikke til aa vaere paa hele moete. Men Arturo fortalte meg hva som hadde skjedd etterpaa. Til slutt paa moete hadde David kommet fram og sagt "dere maa be for meg, jeg maa bli en kristen" Det hadde vaert en gledestund baade i kirken og i himmelen. 

Det har ogsaa vaert en stor glede i hjerte mitt over dette. Det har liksom vaert saa lite frukter i arbeidet. Noen nye kommer jo aa hoerer, men faar de tatt imot? Saa kommer en av de minst ventende aa trenger aa bli frelst. Gud er underes Gud. Og Han hoerer boenn!

"De som saar med graat, skal hoeste med fryderop. De gaar graatende og baerer den saeden de saar ut, de kommer hjem med fryderop og baerer sine korbaand. Sal.126.5-6. Naar det er en saann glede i hjertet over én synder som vender om, hvordan blir det ikke naar vi skal baere vaare kornbaand? Vi ber om vekkelse og tror at en dag skal den komme. Takk for alle som ber for arbeidet. Det nytter. Det er enda naadetid. 

Jeg vil dele videre med dere noe evangelist Arturo fortalte om paa et ungdomsmoete:

Det var en vanlig tirsdags morgen, jeg (Arturo) setter meg paa bussen for aa dra paa boennemoete paa kontoret i sentrum. Mens jeg sitter paa bussen, der det er mellom 30 og 40 passasjerer, er det som en stemme inne i meg som sier: "Naa skal du reise deg opp og forkynne Ordet." Jeg hadde menneskefrykt og ville ikke. Men stemmen fortsatte aa oppmuntre meg til aa snakke om Jesus, saa da det var igjen ca 5min av turen, reiste jeg meg opp og forkynte evangeliet for dem. Etterpaa delte jeg ut traktater til de som ville ha. Ide jeg skulle til aa gaa ut av bussen sier han som staar i doera aa tar imot betaling: "Takk" 

Jeg blei saa glad for at jeg gjorde det og for dette "takket" fra mannen som tor imot betaling. Da jeg kom hjem igjen til huset mitt graat jeg og takket Gud for at han gav meg styrke til aa gjoere dette og for mannen som sa takk. Det er en stor glede aa faa vaere en Herrens disippel!