Det har vært en travel tid for oss fra begynnelsen av desember og til nå. I månedskifte november-desember var vi i Lima for å begynne prosessen med å få oppholdstillatelse for Sunniva og ungene. Det har vært en lang vei å gå men nå ser det ut som det skal ordne seg. I desember deltok vi i to bryllup og en dåp. Det ene bryllupet sto i Pilpinto, nært Cusco. En 10-12 timers kjøring fra Arequipa, og det har jeg lyst å fortelle litt om:
Vi kom fram en onsdag kveld, 10 stk fra Arequipa. Det mangler ikke på mat når en kommer dit opp, selv om de er veldig fattige. Maten var god og vi var trøtte, så vi gikk rett i seng etterpå. På soverommet var det lagt ut 8-10 madrasser, så det blei til at vi lå side om side alle som var med. Selv om en var trøtt var det nok litt vanskelig å få sove, spesielt etter at Samuel (han som driver arbeidet i Pilpinto) sa at han håpa vi ikke fikk for mange loppebitt. Men noen blei det nok.
Dagen etter skulle det være bryllup. De skulle gifte seg sivilt først og i kirka etterpå. Meningen var at det sivile skulle være kl 10, men det blei av ukjente årsaker flytta til kl11. Det var kanskje bra, for da vi gikk til "tinghuset" kl kvart på 11 møtte vi brudgommen i gummistøvler og hverdagsklær. Vi lurte på om han ikke hadde tenkt å gifte seg i dag. Joda, han hadde nå det, så han småsprang hjemmover for å skifte. Da får vi øye på bruden som kom ut fra kjøkkenet i vanlige klær ho å. Men de kom seg etterhvert avgåre, og gift blei de. Videre gikk følget syngende og spillende til kirka. Kirka er et rom på ca 40kvm med jordgolv og mursteiner med planker over til benker. De snakker urspråket quechua der oppe, så det er ikke så godt å skjønne. Men de synger godt ut med sine særegne melodier, og Hugo prekte.
Vi samlas etterpå på gårdsplassen til Samuel. Der var vi noen forskjellige som sa litt til ekteparet mens vi fikk servert brus og chicha (en gjæra maisdrikk). Det var ikke mye som minnet om norsk bryllup med faste plasser rundt et pyntet bord og hvit duk. Men mengden mat var det ikke noe å si på. Det skal ikke ligge noe igjen på tallerkenen når en går fra bordet, så vi hadde tatt med oss noen plastikkposer som vi fylte opp. Vi hadde middag i to dager etterpå av "restene".
Husk gjerne på Samuel og arbeidet i Pilpinto. Det er ikke lett for han der, mer eller mindre aleine i arbeidet. Men han har fortsatt nøden i hjertet om at de som bor der oppe må få høre om redningen som vi har i Jesus. Han kan ikke bare stå å se på at folket hans går fortapt. Vær med oss i bønnen der hjemme!
Skrevet av Per Olav Mangelrød den 09.01.2015
På denne bloggen vil misjonærene dele sine tanker og opplevelser fra Peru, og hvordan arbeidet er der.
Rode og Håkon har også sin egen private blogg på familienmalerod.wordpress.com hvor passordet er Arequipa for å lese innholdet.