Kolosserbrevet


Misjonslaget har kveldsbibelskole. Vanligvis den tredje mandagen i måneden. (Med få unntak.) På Kvelde bedehus. Etter noen år med Davids salmer og historien bak de, er det nå gjennomgang av kolosserbrevet. Det er også kirkehistorie der. For øyeblikket tar vi for oss Luther. Fordi 2017 var det 500 år siden reformasjonen starta. Og 2019 var det 500 år siden tårnopplevelsen. 18. februar begynte vi med kolosserbrevet. Dette resymeet kan også leses som minibibeltimer.

Kapittel 1 vers 1: «Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje…» Hvem var Paulus? Paulus var en fariseer. Det var et lite parti i Israel. Men det hadde mye makt; dets innflytelse var stor. Det ble sett på som aktverdige religiøse mennesker. De var et stolt folk. (Mt 23, 5-7) Så Paulus var nok aktet i Israel.
Men en dag var han på vei til en by som heter Damaskus. Han ville drepe de kristne. Med ypperstepresten tillatelse rir Paulus i vei. (Ap. Gj. 9) Plutselig kom et lys fra himmelen og sender han i bakken. Og han hørte en stemme som sa til ham: «Saul Saul hvorfor forfølger du meg?» Med en gang skjønte Paulus at han hadde med den sanne Gud å gjøre:«Hvem er du er Herre?»
Etter at Jesus hadde sagt hvem han var, fortsatte Paulus til byen. Men i en annen forfatning. Blind ble han nå, og måtte leies. Så ble Paulus døpt og begynte å misjonere. Nå ble han også forfulgt. I sine modne dager så han tilbake på sin tjeneste. Da sier han: Jeg har ofte vært I fengsel, i dødsfare, jeg har fått piskeslag, jeg har vært utmattet, søvnløs, sulten og tørst. (2kor 11.) Han visste at han gikk denne framtid i møte før han begynte på den. (Ap.gj. 9,16.) Paulus gikk fra ære til vanære. For visste hvem han trodde på. Han trodde, derfor led han. Det var «Guds vilje» at Paulus var «Jesu Kristi apostel». Paulus fant det nok nødvendig å peke på sin apostoliske autoritet fordi det var mange stemmer i Kolossæ som mente seg å vise vei til Gud. Flere og flere i den moderne tid (fra slutten av 1800-tallet) setter Paulus under kritisk forskning.
Nå vet en kristen at Bibelen er til å stole på fordi Gud har en hånd over den. Men djevelens gloende piler treffer oss og sår tvil. Da må vi stå klar med Guds fulle rustning. (Ef 6.) Derfor vil vi fortsette å se på Paulus sin apostoliske autoritet.
Paulus forsvarer mange ganger sin autoritet, særlig i Galaterbrevet. (G 1,10 ff.) Noen hadde beskyldt apostelen for å søke gunst hos mennesker. Nei sa Paulus, jeg er «Kristi tjener». Dessuten falt denne beskyldning på sin egen urimelighet. Saken var at han slett ikke fikk gunst hos mennesker, tvert imot, han ble håna, forfulgt og torturert.
Paulus sier: Min lære er ikke av mennesker. (V.12) Den er direkte fra Gud. På veien til Damaskus møtte han Jesus. «Paulus mottok sitt evangelium på veien, da han dro til Damaskus, hvor Kristus viste seg for han og talte med han.» (Luther)


Det er også oppbyggelige og merke seg det utenom-paulinske materialet vi har i Bibelen.
Peter kaller Paulus for «vår kjære bror». Han hadde lest alle brevene til Paulus. Peter anbefalte og forsvarte de. (2Pet 3,15-16.) Dette sa han med sin nøkkelmakt, en myndighet til å låse og stenge døren til himmelen. Denne hadde han fått av Jesus selv.
Historikeren Lukas kjente godt Paulus. Mange teologer sier at forordet i Lukasevangeliet også gjelder apostlenes gjerninger. (Store deler av apostlenes gjerninger handler om Paulus sitt liv.) I Lukas evangeliets forord står det om troverdigheten av det han hadde gransket. Også i boken om Paulus har Lukas gått nøye gjennom sitt materiale; han har hatt en grundig prat med øyenvitner, og studert kildene. Lukas var med Paulus på mange farefulle veier. Da var han selv øyenvitne til Paulus sitt liv.
Altså Pauli ord er til å stole på. Han var «…Jesu Kristi apostel …» Jesus betyr han som frelser oss fra våre synder. (Mt 1,21.) Kristus betyr han som det står om i det gamle testamentet. (Messias.) Jeg synes jeg hører gleden i stemmen til Andreas når han sier til Peter: «Vi har funnet Messias, det er utlagt: Kristus.» (Joh 1,41) Jeg høre jubelen i Filips stemmer når han sa til Natael: «Vi har funnet ham som Moses skrev om i loven og som også profetene har skrevet om, Jesus fra Nazareth Josefs sønn.» (Joh 1,45) Det er denne frelseren som Paulus har fått sitt apostelembete fra. Paulus var altså Guds spesielle sendebud med fullmakt fra denne frelser.


(Andre time. 18.3.) V,2. «til de hellige og troende søsken i Kristus, som er i Kolossæ…» «…i Kristus …» Det er like inkluderende som det høres ut. Omsluttet av Jesus. I vers 20ff står det at dere er «forlikt med ham …». Alle de som tror på Kristus er innlemmet i hans evige omsorg. «Så et det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.» (Rom 8;1) Derfor kan ingen synder fordømme deg som er i Kristus Jesus.
«…i Kolossæ» menigheten levde i en åndssituasjon der de måtte forsake. (2,21.) Kanskje det er derfor Paulus skriver så innstendig om å «vandre med Herren». Og bli «stående i troen». Det er dette som fører fram til himmelen. Ikke forsakelse for å rense legeme for alt som kan stå I veien for å komme i kontakt med Gud. Men i Kristus går veien til Gud.
V.2c. «Nåde være med dere og fred fra Gud vår Herre Jesus Kristus.» Skulle menigheten i Kolossæ ha fred med Gud må de søke den i Jesus, ikke i seg selv! «Nåde» betyr velbehag fra Gud.
«Fred fra Gud» har vi på grunn av rettferdiggjørelsen. Vi ser av romerbrevet 5,1 at freden bygger på Kristi rettferdighet. «Da vi altså er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud…» Altså vi har fred «i en annens fullkommenhet.» (Rosenius.)

23.04.2019: Jan Oskar Butterud.




Troen og fallene i de samme synder Av Dr. phil. Olav Valen-Sendstad

Det er en usigelig uendelighet en kristen opplever når han ser at han Olav Valen-Sendstadfortsatt faller i samme synd. Da blir han ikke bare dømt av sitt hjerte og av loven - som er innskrevet i hjerte og samvittighet - men da opplever han det som at han til og med har evangeliet og nåden  mot seg.

Får han i denne jammerdal se feks Romerbrevet kap 6, hvor det tales om at en kristen ikke skal beherskes av synden, men herske over den, og leser han videre i Romerbrevet 8 om hvordan syndens makt er brutt i en kristen - da er han ferdig til å segne om av fortvilelse når han merker at i hans liv gjentar synden seg, så han med kortere eller lengere mellomrom faller i samme synd.

Det er når dette skjer at troen holder på å svikte, fortvilelse holder på å jage all frimodighet på dør, og vil senke hjertet ned i en sorg, som er en syndens lammelse. For i denne situasjonen er det en frykter for at en synder på nåden.

Først og frems skal du merke deg: Dette at synden gjentar seg kommer av at så lenge du er i denne verden, har du ditt legeme som ennå ikke er forløst, og din omgang i verden og alt som rører seg der. Dette forholdet gjør at det er naturlig at du i stor utstrekning blir ført opp i de samme fristelser. Om og om igjen kommer fristelser til bitterhet, hovmod, selvdyrkelse, utukt, sinne, stridighet, misunnelse, baktalelse osv. Det er ikke noe menneske som blir fri disse fristelser så lenge det er på jorden.

Men fall i disse  fristelser er særlig nærliggende for den enkelte ettersom han ut i fra sin natur, sitt temperament, anlegg og lignende er særlig "disponert" overfor forskjellige svakheter.

På det området begåes det nå urimelig, ja utrolig mye synd i forkynnelsen. Vi hører stadig predikanter i sterkeste og dristigste tale forkynne at "ingen sann kristen kan ligge under for noen synd, for han er frigjort fra synden". Jeg kjenner personlig predikanter med vel kjente navn, som - så lenge jeg har kjent dem - har stått med denne sterke forkynnelsen til andre, men selv i årevis har ligget under for sladder, uforsiktig tunge, ondt øye, for ikke å nevne "verre" ting.

Saken er at jo mer avstumpet samvittigheten er, desto mindre ser en hvor mye en faller i samme synd. Men jo mer øm og fintfølende samvittigheten er, desto mer piner det den å falle på denne måten. Den avstumpede samvittigheten er nemlig så glemsom at den slett ikke merker det; ikke gjenkjenner sine synder fra tidligere fall. Den ømme samvittighet derimot ser og gjenkjenner synden - og lider forferdelig under den.

Derfor vil jeg understreke at dette om syndens gjentakelse slett ikke er skrevet for avstumpede hyklere, som ønsker å unnskylde seg selv, eller tillate seg selv å ligge under for samme, gamle synd. Nei, det er skrevet for deg, du ømme, lidende samvittighet, somholder på å miste troen og omkomme i fortvilelse over deg selv.

For hykleren vil Gud refse. Men deg vil han trøste. For til deg, hjelpeløse kristensjel, lyder Guds Ord: "Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder", Jes 40:1-2.

Taler så Bibelen direkte om dette noe sted? Ja, det gjør den. Jesus sier: "Ta dere i vare! Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham! Om han synder imot deg syv ganger om dagen, og syv ganger kommer tilbake til deg og sier: jeg angrer! - så skal du tilgi ham", Luk 17:3-4. Og i Matt 18:21-22 leser vi: "Da gikk Peter til ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham - inntil syv ganger? Jesus sa til ham: Ikke syv ganger sier jeg deg, men sytti ganger syv!" Det vil si: Du skal i det hele tatt ikke holde tall på hva og hvor mange ganger du tilgir.

Nå krever altså Jesus at vi oss imellom ikke skal holde tall på ganger, og heller ikke skal si til noen: "Nei, nå har du så ofte gjort det samme, og vist så liten vilje og evne til forbedring, at nå får det være slutt på alle dine "omforlatels'er"". Men dette krever han ene og alene fordi Faderen ikke behandler oss etter noen "gangeregning".

Derfor slutter han hele talen til Peter, i Matt 18, med å vise til: Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere". Og i bergprekenen sier han: "Dersom dere forlater menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere", Matt 6:14. Gud krever aldri noe annet av oss, enn det han er villig til å gjøre selv.

Så ser du da at "Jesu, Guds Sønns blod renser fra all synd, 1. Joh 1:7, uten å telle gangene. Dette er det sterkeste uttrykk for at Gud anser ditt kjød for uforbederlig. Derfor vil han heller ikke forbedre deg fra kjødet, men døde deg med en daglig dom, og opplive deg med en daglig renselse i Jeus blod uten å telle gangene. Hver dag får du lov til å begynne på nytt! Takk din store Gud for dette!

Når du hører dette i Ordet, da kan du tro. Da er det ikke falske trøstegrunner som holdes fram for deg.

Men jeg kjenner jo også godt til dine betenkeligheter. Du vet godt at du hver dag kan få begynne på nytt med kampen mot synden og kjødet og jaget etter fullkommenhet. Det er ikke det som plager deg - for du er ikke innstilt på å gi opp. Men du spør: Tør jeg egentlig tro at alt er forlatt?

Du har lagt merke til at når du falt i samme synd, så ble det hver gang vanskeligere å angre synden; du ble så kald. Og akkurat dette uroer og engster deg for at din tro kanskje er falsk, fordi du synes ikke det er anger i den. Men det viser jo at det er kjødet som lever og skaper plagene.

Da vil jeg få minne deg om innbydelsen: Kom akkurat som du er. Det er nemlig ikke kvaliteten av din tro som frelser deg, men selve den ting at du går til Jesus. Er du derfor urolig når det gjelder din tros kvalitet, så gå med den til Jesus. Det vil si: La ham tilgi deg at du er så kald. For det kan han også tilgi, vår kjære Herre.

Så lenge du holder deg ved Golgata, så lenge teller ikke Gud ganger. Og enten du gråter eller skjelver, enten du er hard eller kald - hvordan i all vide verden det er fatt med deg - har du bare dette: Å komme til Jesus som du er, så er du Guds barn. For den troen som går til Jesus med sin elendighet, er en frelsende tro, hvor svak den så er. Og dette er den tro som seirer over verden, 1. Joh 5:4, og som døder kjødet, Rom 8:13 og Gal 5:24.

Hvil nå i dette! For her har du en oase hvor du har lov å hvile. Skynd deg altså ikke så fort forbi, så du ikke ser at i denne oasen er Livets vann for din tørste sjel.

Fra "Forsonet med Gud" (1936-utg) av Olav Valen-Sendstad - litt forkortet.






 

Jeg kan vel ikke bli en kristen? Utdrag fra C.O. Rosenius andakt Carl Olof Rosenius 1816-1868for 12. februar i Den store husandaktsboken.

Et av de fineste og sterkeste av djevelens angrep er dette: Når et menneske som i sin alminnelighet tror alt Guds ord og med fullt alvor søker dens kraft i hjerte og liv for å leve etter det, har en stor synd på sin samvittighet, da skyter djevelen slike tanker inn i ham: "Visstnok er evangeliet sant og nåden stor, slik at syndere i alminnelighet kan få nåde; men - det er noe særskilt med meg; for jeg vet jo med meg selv hva jeg har gjort. Hvis bare ikke det og det hadde vært (som feks en av de hemmelige eller åpenbare synder mot det femte, sjette eller syvende bud), da hadde jeg kunnet få nåde. Men nå er det et særskilt unntak med meg." Se, dette "det er et særskilt unntak med meg" er et av de giftigste og listigste angrep av den gamle slange, han som er en løgner og manndraper fra begynnelsen av. For sannheten er at det finnes ikke noe unntak, ingen særskilt synd som ikke helt og fullt sones i Kristi blod når det mottas i tro av en fattig synder. Det er jo nettopp evangeliets viktigste innhold, stadfestet både ved ord og eksempel både i Det gamle og Det nye testamentet, at om dine synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Som slående eksempler på det står David som hadde drevet hor og begått mord, og Manasse, røveren på korset, den store synderinnen, Peter som fornektet, og mange flere. Ja, det er nettopp for slike store synders skyld som ellers ingen i himmelen eller på jorden kunne gi hjelp mot, at Guds Sønn ble menneske, utgjød sitt blod og døde. Og nå lyder budskapet at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Utdrag fra C.O. Rosenius: Den store husandaktsboken, 12. feb. Lunde forlag 1978






Ole Hallesby arbeidet i IndremisjonsforbundetSkal vi døpe barna? Les dr. Ole Hallesbys andakt fra boken Daglig fornyelse, 13. januar:

Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! Markus 10:15

Det er mange forereldre som ikke tør døpe sine barn. Og så hindrer de sine små fra å komme til Jesus, som disiplene gjorde den gang.

Men, sier man, hvis det er Skriftens mening at vi skal døpe barn, hvorfor står det ikke befalt noe sted?

Jo, kjære, det står i Matteus 28: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler idet dere døper dem og lærer dem.

Ja, men barna står dog ikke nevnt noe spesielt sted, sier man.

Nei, og det har sin gode grunn. I den gamle pakt hadde Gud ordnet frelsen slik at barna fikk være med. Åtte dager gamle ble de omskåret og opptatt i Herrens menighet.

Hvis nå Gud hadde bestemt at barna ikke skulle få være med i den nye pakt, så lenge de var barn, ja da måtte han ha gitt en særlig ordre om barn. Han måtte ha forbudt å døpe barn. Men når han intet sier om barna, så visste enhver israelitt at barna skal få være med nå også. Da visste de at den frelse og de frelsesmidler Gud skjenker sitt folk i den nye pakt, gjelder barna som de voksne.

Ja, sier man, men det spede barn kan verken omvende seg eller tro. Og da kan det vel ikke døpes?

Men Jesus gir disse folk en like så kraftig tilrettevisning, som den han en gang gav sine uforstandige disipler. Han sier: Barnet skal ikke bli som de voksne for å få del i frelsen. Men de voksne skal bli som barnet. Hør: Den som ikke tar i mot Guds rike som et barn, skal ingenlunde komme der inn.

Treenige Gud, jeg takker deg for at jeg ble døpt som barn, og for all din sammenhengende nåde fra dåpens stund! Amen.

Fra Daglig fornyelse, 13. januar. Sambåndet Forlag A/S 1994






Av Svein Mangelrød


Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.
           Tekst: Rom.5:15


Men med nådegaven…
Vi har fått en gave ifra Gud i himmelen som svært få akter på i dag: En glede for hele folket!
Guds Ord k
Svein Mangelrødaller det for nådegaven, fordi den gis for intet; - av kjærlighet til mottakeren som er deg og meg. Gaven fra Gud er himmelsk, og vil bringe Himmelen med seg til den som tar imot.
Gaven er Jesus! I Jesus får vi tilbake det tapte paradis, det som Adam forspilte ved sitt fall. Dermed var det også tapt for oss. For vi arvet syndig lyst og begjær fra ham (1.Mos.3).Alle er vi født inn i verdens og syndens mørke natt, og må ubønnhørlig møte den lønn som synden gir: døden. Deretter er det dom. Vi gruer alle for døden som den siste fiende.
Men det skinner et lys i dette mørke: Døperen Johannes ser Jesus komme,
og sier:” SE , der Guds Lam som bærer verdens synd! (Joh.1,29). Jesus, den andre Adam, trådte inn i vår slekt som en av oss, og bar på sitt eget legeme alle våre synder opp på korset. På Golgata døde Jesus i vårt sted, og vant en evig forløsning for oss!
Gud holdt dom over vår synd på Golgata, og Jesus døde. Syndens lønn er døden. Men hør: Døden kunne ikke holde på Jesus, for han var rettferdig! Det fantes ikke svik hos ham…
Døden måtte vike, og Jesus stod opp. Dette var for deg. Han døde, for at du som var skyldig skal gå fri. Han oppsto for deg. Hans rettferdighet er din. Du er også oppreist og satt i Himmelen med Ham. Du har evig liv!
Jesus vant tilbake alt som det første menneske tapte, - ja, mer enn det! (Rom.5,17)
Gled deg over gaven; - det herlige Livet du har fått av Jesus slik som du er. Det var for syndere Jesus kom!